Eggciting frokost?

Haha, gu’bedre. Var det årets kleineste overskrift? Gratulerer med den, Amalie…

…Uansett…

…Tenkte å dele en litt artig vri på frokost omeletten…Hva man ikke gjør for å sprite opp denne coronatilværelsen?

Så i dag klinte jeg til på kjøkkenet og smalt sammen en stripete fylt omelett. Ikke bare er den knallgod, men den gjør frokosten rett og slett litt mer spennende og artig.

SLIK LAGER DU STRIPEOMELETTEN:

Finn frem to små boller og skill 3 egg. Først mikser du sammen plommene og steker den på svak varme i en stekepanne. Mens den steker kan du hakke opp ting du ville fylle omeletten din med. Her ble det sopp, skinke og litt ost i dag. Når den er gjennomstekt skjærer du strimler i pannen og fjerner annenhver. Når det er gjort heller du over eggehviten og venter til den også er gjennomstekt. Tilslutt adder du fyllet og ruller den sammen. Jeg skulle sikkert hatt enda mer fyll så den ble litt mer rund, men pytt’sann. Den fikk et artig preg likevel.

Lykke til – og god frokost <3

[WP-Coder id=”19″]

Ingen sommerferie i år? Å joda!

I går leste jeg en artikkel hvor nordmenn ble anbefalt å ikke bestille seg sommerferie. Det ligger jo kanskje litt i kortene at årets ferie blir noe annerledes enn hva vi er vant med.

…MEN…

…Det trenger ikke være en dårlig ting det…

Dette er rett og slett en ypperlig anledning til å stifte nærmere bekjentskap med dette vakre landet vårt.

Jeg har vært så heldig å utforsket mange flotte naturperler rundt om i landet vårt. Både kjente og ukjente. Om jeg har en skikkelig gråværsdag pleier jeg ofte å se gjennom gamle bilder fra tidligere turer. Det er rett og slett min egen lille lykkepille. Jeg tenkte derfor å dele noen av mine mest minneverdige turer med dere. Håper det bidrar til inspirasjon for den kommende Norgesferien.

FRA NÆROMRÅDE

Jeg er helt sikker på at uansett hvor du bor i landet finnes det noen vakre naturperler i område ditt. Her er noen bilder mitt nærmiljø (Svanstul, Gygrestolen og Nissedal).

LITT UTENFOR NÆRMILJØET:

Det er også mye å glo på utenfor fylkesgrensa også. Både dyr langs veien og gamle hus. Her er noen bilder fra Rogaland, Hordaland og Sogn og fjordane.

TOPP 3 TURER FRA FJORÅRET:

Brøknipa, Osterøy

Altså, jeg får nesten klump i halsen hver gang jeg ser på dette bilde. Jeg tror nesten jeg skrek litt når jeg tok bilde også. Makan til magisk naturopplevelse.

Åsheimveten, Osterøy

Nissedal/Vrådal

Det ble mye bilder i dag, men jeg vil så gjerne vise at det er ingen grunn til å henge med hode om vi skulle bli holdt hjemme i Norge i sommer. Her er det så vannvittig mange perler vi kan bryne oss på enten vi ønsker en dagstur eller en lengere tur. Ut i skog og mark kan kanskje høres kjedelig ut i forhold til charter tur, men jeg lover deg at du vil sitte igjen med minner som definitivt vil få det til å nappe i smilebåndene gang på gang på gang.

God planlegging <3

Hvordan holde humør og motivasjon oppe!

Riktig god morgen alle sammen.

Jeg må innrømme at dagen startet med store smerter i viljen. Ting er med andre ord som det pleier første dagen etter ferie. Jeg våknet lenge før vekkeklokka i dag, men var trøtt som en strømpe. Mulig jeg kunne minne om Gollum der jeg lå og kranglet med meg selv om hvorvidt jeg skulle ligge litt til eller stå opp.

Men, mor er oppe, blid som en lerke og har nettopp kjørt i seg en kaffe (og når du ikke drikker kaffe til vanlig er det upåklagelig god effekt å vise til når du først konsumerer en kopp…)

Vi er altså i gang med en ny “coronauke” og jeg tenkte å slenge med noen tips om hvordan holde humør og motivasjon oppe i en tid som krever mye mentalt fra oss.

  • Hold fast på rutiner. Stå opp til vanlig tid, stell deg slik du pleier og rett og slett lat som at du er på vei ut døra. Å føle seg fresh gjør godt.
  • Spis en god og sunn frokost.
  • Sett opp en liste/dagsplan (skriftlig)…Undersøkelser viser at om du skriver ned ting du skal gjøre er det mye større sannsynlighet for at de blir gjennomført (OG…så digg det er å stryke ut gjøremålet på listen når du er ferdig..)
  • Prioriter frisk luft. Ingenting er så godt som å komme seg litt ut. Spesielt nå.
  • Ring noen du er glad i eller kanskje en gammel bekjent. Det tror jeg blir satt stor pris på + at det sikkert er godt for deg også å lufte noen tanker.
  • Ikke tenk: “åååh…enda en dag med dette coronadrite her….”, men tenk: Yes, enda en dag nærmere en coronafri hverdag (den er vanskelig, jeg vet, men si det hver dag så blir hode mer positivt innstilt…)

Ha en super uke!

Fisking på den siste fridagen

Dagens siste fridag ble tilbragt på sjeldent vis må jeg si. I dag tok rett og slett lillegutt og jeg med oss fiskestangen jeg kjøpte på impuls i Nissedal for to år siden og suste mot en fiskeplass. Hvorvidt dagens lille safari var spesielt gjennomtenkt kan man jo diskutere der vi stod i motvind så lepper og kinn blafret. Mulig mine antydninger til orkan er noe overdrevet, men det føltes tidvis mer sannsynlig at vi skulle blåse ut i vannet enn av vi skulle få noe fisk opp av vannet…

…Vi kjempet hardt i en god time før vi innså at dette føles sikkert mye mer harmonisk på en litt mer vindstille dag. Med andre ord: Vi gikk tomhendt hjem…

Men en ting ble vi likevel påminnet i dag, tross “orkanen”, og det er jo at fisking er veldig moro. Ekstra moro når fisken biter på 😉

For noen år tilbake var vi på ferie på Værlandet. En øy, som etter min mening, er en av Norges fineste plasser. Den ligger langt ute i havgapet utenfor Askvoll hvor fisken biter omtrent før du rekker å kaste ut snøret. Jeg husker sist vi var der. Vi fikk så vannvittig mange napp på kort tid. Åh, Værlandet altså. Det er et paradis som anbefales. Legger ved noen bilder fra turen dit i 2014 siden lillegutt og jeg måtte mimre litt nå. Da gikk vi både Alden, var på havørnsafari og fisket. Nå bare gleder vi oss til å reise rundt igjen.

Håper alle er klar for nok en uke med hjemmeskole og hjemmekontor. Dette klarer vi!

Klem

Årets rare påskeferie

Riktig god påske dere (selv om den straks er ferdig).

Vi kan vel trykt konstatere at påsken ble noe annerledes enn hva vi er vant med i år. Hyttefolket måtte holde seg hjemme og selskapene minimeres. Før corona tok over sjefsplassen i livete våre var planen min å ha et stort middagsselskap her på påskeaften, men naturlig nok ble det med planen. Jeg velger å si den er utsatt, og ikke avlyst.

Men uansett hva…jeg tror det er veldig viktig å holde fokuset på hva man har og hva man kan, fremfor hva man ikke har og ikke kan. Å nå, på tampen av årets påske, må jeg si uka har vært veldig koselig. Her kommer noen bilder fra årets påskeuke:

Hvordan har din påske vært?

Derfor har ikke de siste kapitlene blitt lagt ut…

Hei dere!

En ting jeg synes er utrolig koselig er at flere av dere lesere har tatt kontakt de siste dagene og etterlyst flere kapitler fra boken min. Det varmer <3

Nå er det sånn at min PC lader har tatt kvelden (OG vaskemaskinen btw…Bare sånn for å få med the cherry on top)….Ny lader er på vei, men i mellomtiden må jeg bruke en mobillader noe som gjør at ladingen går hinsides tregt og strømmen varer ikke like lenge. Da blir det vanskelig å redigere lange kapittel hver dag. Dessverre.

Jeg jobber med å finne en løsning på dette, og tenker at boken vil bli lagt ut i sin helhet under en temaside her på hjemmesiden min så fort det lar seg gjøre.

Så hold ut! Den kommer tilslutt <3 I mellomtiden kommer nye trivielle innlegg fra heimen.

Ha en riktig god kveld <3

Kapittel 4: Thali i trøbbel

“Mathias! Tenk at vi skal reise på hyttetur i dag. Det blir så gøy.”

Thali jubler og danser på veien til skolen. Så fort klokken ringer ut i dag skal de reise. Mammaen har sagt at det blir mange timer i bil, men det bryr hun seg lite om. Kvelden før pakket hun nemlig en hel koffert full av leker som hun skulle kose seg med på veien. Dessuten vet hun om mange morsomme leker de kan ha i bilen.

“Jeg gleder meg såååååååå, Thali! Åh, hvorfor kan vi ikke bare reise nå,” roper Mathias ivrig.

“Jeg også! Jeg også! Men vi må på skolen først. Vet du hva? Mamma kommer og henter oss med en gang skolen er ferdig og da skal vi kjøre rett til hytta,” svarer Thali entusiastisk.

“Jaaa! Hente oss,” svarer Mathias tydelig fornøyd!

All praten om hytteturen gjorde Mathias så ivrig at han går rett forbi den lille rasteplassen sin uten å sette rompa nedpå. Noe Thali synes er helt greit.

De ankommer skolen, men oppdager fort at noe ikke er helt som det skal. Det har skjedd noe skikkelig dumt. Alle elevene står samlet foran inngangsdøren til skolen og snakker i munnen på hverandre. Skolens rektor og vaktmester er også tilstede. Thali løper bort til klassevenninnene sine for å finne ut hva som har skjedd.

“Hva er det som foregår, Solveig?”

“Det er noen som har knust glasset på døren,” forteller hun forskrekket.

“Vet de hvem som har gjort det?”, spør Veronica.

“Nei, men jeg tror Pelle vet hvem det er. Han har funnet en ledetråd og gitt den til rektor,” forteller Solveig.

“Så dumt at noen gjør sånt hærverk. Jeg lurer på hvem som har gjort det,” sier Thali.

Hun ser Pelle gå bort til rektor for å snakke. Like etterpå snur rektoren seg mot Thali og går mot henne.

“Thali! Bli med meg på kontoret litt,” sier hun.

Bli med på kontoret? Hvorfor må hun på rektors kontor? Den eneste gangen hun har vært der tidligere var da en av lærerene ikke dukket opp til undervisning. Da gikk hun til rektor for å gi beskjed. Hvorfor i alle dager må hun dit nå? Tankene svirrer rundt i hodet hennes. Rektor ber hun ta av seg sekken og sette seg ned.

“Er det noe du har lyst til å fortelle meg, Thali?” spør hun med alvorlig stemme.

Thali tenker fremdeles. Er det noe hun ikke har fortalt tidligere som ikke burde ha sagt? Hun klarer ikke komme på noe og svarer høflig nei.

“Det er ganske alvorlig å knuse ruter på skolens eiendom,” fortsetter rektor.

Knuse ruter? Hun har da virkelig ikke knust noe som helst. Hun kjenner hjerte gallopere fortere og fortere og en klump i halsen vokse.

“Jeg har ikke knust ruten,” svarer hun gråtkvalt.

“Er dette din vott?”

Rektor la en lilla og hvit vott på kontorpulten sin og ser spørrende på Thali.

“Nei, det er ikke min vott. Eller…altså…jeg har helt like votter som den, men mine har jeg i lommen,” svarer hun.

Thali reiser seg for å finne vottene. Hun tar frem den ene og legger den på bordet, men den andre er ikke å finne. Fingrene graver dypere og dypere ned i lommene, men votten er spørløst forsvunnet.

“Jeg skjønner ikke. Jeg hadde den jo i går,” snufser hun.

Plutselig kommer hun på hva som skjedde dagen før. Hun hadde jo tatt av vottene når hun skulle pynte snømannen dagen før, og da forsvant jo den ene votten. Hun ser nærmere på votten som rektor har lagt frem. Det er jo faktisk hennes vott. Hun har nemlig også et lite hull på tuppen akkurat lik den som ligger der.

“Ja, så det var du som knuste ruten altså. Den ble nemlig funnet rett under vinduet.”

“Nei! Det er ikke meg! Jeg lover!”

Klumpen i halsen slår sprekker og Thali begynner å gråte. Hvordan er det mulig at den ble funnet på stedet hvor ruten ble knust?

“Dette er veldig alvorlig, Thali. Du som alltid er så snill og grei. Nå må jeg ringe mammaen din,” fortsetter rektor.

Thali får nesten panikk av tanken. Tenk om mammaen tror hun har gjort det? Tenk om hun blir så sint at hun avlyser hele påskeferien?

“Nei! Vær så snill. Ikke gjør det. Det er ikke jeg som har knust den. Jeg lover,” hulker Thali.

Rektor har allerede tatt opp telefonen. Tårene triller. Dette er så urettferdig. Hun blir beskylt for noe hun ikke har gjort. Hvordan kun…

Plutselig går det opp for henne hva som kan ha skjedd. Bølletrioen må ha tatt den og lagt den ved ruten. Selvfølgelig var det Bølle-Pelle som stod bak dette. Det måtte det være.

En halvtime senere ankommer mammaen rektors kontor. Hun sender Thali det blikket hun alltid pleier å få når hun er skuffet over noe.

“Vil du ha en kopp kaffe,” spør rektor.

“Ja takk. Det hadde smakt godt nå,” svarer mammaen.

Rektoren forsvinner ut døren for å hente kopper og mammaen setter seg ned ved siden av Thali.

“Se meg inn i øynene. Har du virkelig knust ruten?” spør hun.

“Neeei! Jeg lover. Jeg lover. Æresord!” svarer Thali.

“Hvor var du i går da du gikk ut da?”, fortsetter mammaen.

“Jeg var med Veronica og lillesøsteren hennes. Vi laget snømann og da mistet jeg den ene votten. Jeg lover at jeg ikke har knust noe. Mamma, du må tro meg,” gråter hun.

Blikket til mammaen blir mildere. Innerst inne vet hun godt at dette ikke er noe Thali ville gjort. Hun pleier aldri å gjøre sånne rampestreker.

“Men hvordan endte votten din rett ved den knuste ruten, Thali?” spør mammaen.

Hun hadde så lyst til å si at det var Pelle, men hun vet jo hvor mye trøbbel hun får om hun sladrer.

“Jeg vet ikke. Jeg har ingen peiling”, svarer hun.

Rektor kommer tilbake. De blir sittende å snakke en stund. Veronica ble også hentet inn på kontoret så hun kunne fortelle at de hadde vært sammen dagen før og at den ene votten forsvant under leken. Rektor tror på jentene og lar de gå tilbake til klasserommene sine.

Det første hun ser når hun går inn til timen er det ekle smilet til Pelle. Det var akkurat som han gav henne et siste lite tegn på at det var han som stod bak alt sammen. Nå begynte hun å bli skikkelig lei av bøllestrekene hans. Aldri har en ferie vært med etterlengtet enn akkurat nå. Om bare få timer er skolen ferdig og da skal hun endelig slippe Pelle for en stund.

Kapittel 3: Den snorkende påskekyllingen.

Nabolagets største hus eies av Herr og Fru Syvertsen – foreldrene til Pelle. Huset har tre etasjer, ti soverom, åtte bad, tre stuer, en kino, et svømmebasseng og en liten kiosk fylt med sukkerspinn og melkesjokolade.

Fru Syvertsen jobber med klesdesign og observeres alltid i siste mote. Hver gang hun kommer på noen av skolens arrangement (de få gangene hun har tid til å komme) entrer hun alltid skolen i de mest pompøse kreasjoner. På forrige juleavslutning kom hun i et antrekk som etterlot samtlige i klasse 5A måpende av skrekk. Med gigantiske skinnjakke og vingearmer av med fjær og sylskarpe nagler flakset hun seg gjennom skolens korridorer. Både elever og lærere måtte kaste seg unna for ikke å bli revet ned av det voldsomme antrekket. Stakkars pappa’n til Solveig. Han var en av de som ikke rakk å komme seg unna, og så ikke ut i måneskinn etter sammenstøtet med den fasjonable jakken. Fru Syvertsen er over to meter høy, tynn som en flis, og har akkurat samme piggsveisen som Pelle. Kort blondt hår med masse pigger. Hun er kjent for å være en tøff dame med bein i nesa og manglende sosiale evner. Om hun har noe på hjertet serveres det stort sett uten filter.

Herr Syvertsen jobber med data og teknologi. For mange år tilbake var han med å utvikle et helt spesielt dataprogram som senere ble kjøpt opp av et stort amerikansk selskap. Han er aldri med på skolens arrangement siden han ofte er ute og reiser med jobben. Her Syvertsen er lang i bredden og kort i høyden. Bare 1,59 cm.lang. Eller 1,63 cm med piggsveisen som ser ut til å være svært populær i den velstående familien.

Stort sett er Pelle alene hjemme. Det har han vært siden andre klasse. Det må han siden foreldrene jobber hele tiden. Noen ganger synes han det er fryktelig ensomt å tusle rundt i det store huset alene. Selv om huset er fylt med dataspill, filmer og alt annet mellom himmel og jord som barn på hans alder elsker, savner han foreldrene. Unntaket er feriene. Da pleier Fru Syvertsen og Pelle å reise på turer sammen.

Klokken nærmer seg 20:00 og Fru Syvertsen kommer spradende inn døren. At det nærmer seg påske er det ingen tvil om. I dag har hun på seg en gigantisk gul pelsjakke med store oransje knapper og matchende hatt. Hun ser ut som verdens lengste påskekylling.

“Mamma, du må se hva jeg har laget på skolen i dag. Vi har laget påskeegg”

Moren er i telefon med Herr Syvertsen, men tar et kjapt blikk på Pelle og påskeegget. Hun smiler ironisk før hun snur seg bort og fortsetter samtalen.

“Vi bør forresten sende Pelle på et malekurs. De har visst malt noe greier på skolen i dag, og det var ikke spesielt pent å se på akkurat”.

Entusiasmen til Pelle forvandles til skuffelse. Han som hadde gledet seg i hele dag for å vise henne hva han hadde laget. Også sier hun at det ikke er noe fint. OG at han må på malekurs. Han legger påskeegget ned på stuebordet og går mot rommet sitt.

Pelle, kan du hente litt juice til meg?” roper Fru Syvertsen etter han.

“Ja, mamma.” svarer han.

Ute på kjøkkenet oppdager han brettspillet han fikk til jul I nesten fire måneder har det stått uåpnet, men nå som mammaen kom litt tidligere hjem enn hva hun vanligvis pleier ville hun kanskje blitt med på en runde? Entusiasmen kommer snikende tilbake igjen, og Pelle tar spillet med seg ut i stuen sammen med juicen. Mammaen har avsluttet telefonsamtalen og lagt seg godt til rette på sofaen.

“Mamma! Se her Husker du at jeg fikk dette til jul? Nå kan jo du og jeg spille en liten runde?” sier Pelle.

“Åh, Pelle! Jeg er helt utslitt i dag jeg. Det orker jeg ikke i kveld. Kanskje en annen dag,” svarer moren mens hun slurper i seg juicen.

Nok en gang kom skuffelsen. Hun har aldri tid til noen ting. Alltid er det jobb, jobb, jobb, og hvis ikke det er jobb, jobb, jobb, så er hun så sliten at hun ikke orker noenting.

“Skal du ikke spørre hvordan jeg har hatt det på skolen i dag?” spør Pelle videre.

“Hvordan har du hatt det på skolen i dag, Pelle?” spør moren noe oppgitt mens hun tar nok en slurk av juicen.

“I dag har vi nesten ikke hatt noen fag. Jeg har hatt det så gøy. Hele klassen laget forskjellig påskepynt og lærere…”

Han blir avbrutt av en høy snorkelyd…

“Mamma? Mamma?”

Hun sov. Med påskekyllingjakken på. Og hatten. Hun var en snorkende påskekylling. Pelle skjønte at det ikke var noe vits i å prøve å vekke henne. Han tar glasset med juice ut på kjøkkenet og går opp på rommet sitt for å legge seg.

Det blir nok en søvnløs natt på Pelle. Øynene hans stirrer i taket mens tankene om hvor mye han ønsker at foreldrene var mer hjemme svirrer rundt i hodet hans. Han er jo alltid alene. Noen av kompisene hans synes han er kjempe heldig som får gjøre hva han vil hele tiden, men han synes ikke det er noe morsomt i det hele tatt. Han savner familien sin og han savner å gjøre normale familieting som å spise middag sammen og få leksehjelp. Sist de spiste middag sammen var på julaften, men da forsvant moren og faren vekk fra bordet hele tiden for å ta viktige telefoner. Han synes telefoner er den verste oppfinnelsen noensinne. Ipader også. Når foreldrene først sitter med telefonene sine forsvinner de inn i en helt egen verden som gjør det umulig å få kontakt med de. Om Pelle faktisk får kontakt blir de bare sinte og ber han slutte å forstyrre. Heldigvis er det siste dagen på skolen i morgen. Koffrten står allerede ferdig pakket i gangen. Den pakket han rett etter skolen. Han lurer på hvor de skal reise i år. Spania? Amerika? Kanskje de skal på safari i Afrika? Uansett hvor de skal reise skal det bli godt å få litt tid med mammaen igjen.

Kapittel 2: Overraskelsen og de teite bøllefrøene

“Jeg vil ikke gå mer”.

Halvveis hjem fra skolen setter han seg ned i snøen igjen. Rett ved siden av plassen han satte seg ned dagen før. Det er som regel i dette område han ikke gidder å gå mer. Det kunne man se på mils avstand da den snøbelagte veikanten var dekorert med en lang rekke dype avtrykk etter den lille rompa. Han er akkurat som et esel. Nekter å rikke seg. Demonstrerende sitter han i veikanten og slikker på en neve snø.

“Mathias! Du kan ikke bare sitte der. Vi må hjem. Mamma venter på oss, og om vi ikke kommer snart må hun ut å lete etter oss. Husker du sist hun måtte det? Da var hun sint da.”

Thali husker godt den gangen de brukte over en time hjem. Da ble mammaen veldig bekymret. Normalt bruker de bare et kvarter hjem, så når de ikke dukket opp på nesten en time ble mammaen bekymret og satte seg i bilen for å kjøre rundt å lete. Noen voksne blir kjempe sinte når de blir redde. Mammaen tilhører definitivt den kategorien. Med øyne som stod ut av fjeset som to ping pong baller og en sinnarynke på lengde med Norges kystlinje sladdet hun den lille skranglekassen sin gjennom nabolagets kronglete veier på jakt etter barna sine. Hun fant de tilslutt, men da var hun ikke særlig blid.

“Kom igjen, Mathias,” roper Thali stresset.

Hun børster vekk snøballen fra hånden hans. Motvillig reiser han seg og går videre.

Som regel pleier mammaen å sitte ved kontorpulten sin når de kommer hjem. Nesten hver gang hun sitter der får hun masse rare streker i panna. Det skjer spesielt når hun åpner alle brevene sine. Er det en ting mammaen ikke liker å få så er det regninger. Men, i dag satt ikke hun ikke ved pulten sin. Hun stod nemlig usedvanlig blid i kjøkkenvinduet og smilte og vinket til Thali og Mathias. Akkurat som om noe helt spesielt hadde skjedd.

Da de åpner døren inn kommer mammaen dansende ut i gangen for å møte dem. Thali blir alltid så flau når hun danser. Hun eier jo ikke rytme. Føttene bare spreller rundt på gulvet, fullstendig uten koordinasjon. Hun løfter Mathias opp og svinger han rundt i luften. Han synes det er veldig morsomt når mammaen setter i gang med den rare dansen sin. De har sett dansen før nemlig. Den dansen betyr at noe ekstra spesielt har skjedd. I tillegg lukter det spagetti og kjøttsaus i hele leiligheten. Thali’s favorittmiddag. Hva i alle dager er det som foregår? Mammaen danser ikke rundt i gangen for ingenting, det er hvertfall sikker.

“Hvorfor er du så ekstra glad i dag, mamma?”, spør Mathias nysgjerrig.

“Fordi det er en veldig, veldig, veldig bra dag, lille venn. Kle av dere yttertøyet også setter vi oss ved bordet og spiser litt mat. Der skal jeg fortelle dere en overraskelse,” smiler hun lurt.

En overraskelse? Så spennende! Begge begynner umiddelbart å tenke på hva det kan være. Skal de få en katt? Skal de reise til badeland? Kanskje hun har kjøpt en ny legopakke?

De kaster av seg yttertøyet, vasker hendene og setter seg rundt middagsbordet.

“Hva er overraskelsen, mamma?”

Både Thali og Mathias ser spent på mammaen. Hun smiler bredt mens hun serverer middagen.

“Jeg har vunnet en konkurranse”, smiler hun.

En konkurranse? Jaaa!…Vent…hva er en konkurranse?”, spør Mathias.

“Thali, husker du jeg sa at vi ikke kunne på hyttetur?

Thali nikker.

“Vel, for noen uker siden meldte jeg meg på en konkurranse på internett, og i dag fikk jeg vite at jeg har vunnet. Premien er en ukes hyttetur på Krystallfjellet nå i påskeferien. Så barn, i morgen reiser vi på hyttetur”.

Thali spretter opp av stolen og jubler. Er det virkelig sant? Kan hun også endelig si at hun skal på hyttetur i påsken? Dette var jo fantastisk!

“Mathias! Vi skal på hyttetur! Åh, mamma, jeg gleder meg så.”

“Mamma, jeg har en ide. Kan vi ikke bare reise nå?”, spør Mathias.

Mammaen ler.

“Vi reiser i morgen. Rett etter skolen”, smiler hun.

Etter middagen vandrer mammaen rundt i huset for å forberede familien til hytteturen. Mathias sitter med legoen sin og Thali bestemmer seg for å gå ut en tur. Hun klarer ikke slutte å smile. Tenk at de endelig skal på påskeferie de også. Like etter hver skoleferie pleier læreren alltid å spørre hva elevene har gjort, og Thali synes det alltid er skikkelig flaut å bli spurt. De hadde jo aldri gjort noe. De andre elevene fortalte om så mange gøye steder de har besøkt. Familien til Sindre har leilighet i Tyrkia. Solveig og familien har hytte på Geili. Ja, til og med Pelle har det alltid moro i ferien. Han som fortjener det minst. Familien hans bader i penger. Hun husker fremdeles den gangen han inviterte hele klassen hjem til bursdagsfeiring i første klasse. Huset var nesten like stort som kjøpesenteret i byen og rommet til Pelle var like stort som hele leiligheten til Thali. Under bursdagen var huset dekorert med 10.000 ballonger og bursdagskaken var formet som spiderman i full størrelse. Ryktene sier at de har et rom i huset som kun er fylt med penger. Lag på lag med tusenlapper. Men om det er sant vet hun ikke.

Veronica fra klassen hennes er også ute og leker. Hun og lillesøsteren, Pernille, holder på å lage snømann.

“Hei Thali. Vil du være med å lage snømann”, roper hun.

“Jaa!” svarer Thali.

Hun løper bort og samler en liten neve med snø som de ruller rundt. Kroppen til snømannen er allerede ferdig så nå mangler bare et hode. Veronica og søsteren har med en pose full av spennende ting som de kan bruke til snømannen. Den gamle hatten til oldefaren, en gulrot, et rødt skjerf, to store sorte knapper, og en pakke nonstop.

“Vi skal til Rubinbergen i påskeferien”, forteller Pernille.

Så gøy! Vi skal på hyttetur til Krystallfjellet i morgen,” svarer Thali stolt.

Hun forteller om konkurransen moren vant. Pernille synes det var så kult at de bare hadde fått en hyttetur av internett.

“Nå er hode til snømannen ferdig. Hjelper dere meg å bære den opp”.

Veronica bøyer seg ned for å løfte den. Thali og Pernille hjelper til. Så tar de av seg vottene og henter posen med de spennende tingene. De synes snømannen blir kjempe kul. Den stiligste i nabolaget. Jentene skal akkurat til å gi snømannen navn da de hører en kjent latter kommer nærmere. Den latteren kjenner Thali igjen fra mils avstand. Det er Pelle og kompisene hans som kommer. Den lille, men svært fryktede trioen består av av sjefsbølla Pelle og bøllefrøene Adrian og Hjalmar. Sistnevnte er kraftpluggen i gruppa. En robust kar som alltid går med en to nummer for liten genser og synlig rumpesprekk. Han har en stor føflekk på nesetippen og alltid en dinglende cola light flaske i baklomma. Adrian er rake motsetningen. En syltynn lang flis med krøllete brunt hår og liksomtatovering på halsen. Ofte går han i alt for store klær bare så han kan se litt større ut enn det han egentlig er. Gjengen går bort til jentene og snømannen.

“Næmen, så søt snømann dere har laget da. Nesten like fin som påskeegget ditt, Thali.”

Igjen smiler han det ekle smilet sitt. Nå som hun hadde sluttet å tenke på alt det dumme han hadde gjort på skolen den dagen.

“Hvorfor må du alltid være så slem, Pelle? Kan du ikke bare la oss være i fred?”

“Slem? Hva mener du med slem? Jeg gjorde bare læreren en tjeneste så hun slapp å se det stygge egget ditt. Synes ikke dere Thali at den som egentlig er slem nå er Thali?”, svarer Pelle.

Han snur seg spørrende mot bøllefrøene sine som står med hver sin trutemunn og nikker samtykkende. Du ser i blikkene at de er i ferd med å lage en plan. En skikkelig dårlig plan. Like etter river Pelle ut nesa på snømannen og kaster den i bakken. Hjalmar peller ut nonstop øynene og spiser de de opp. Tilslutt kommer Adrian og dytter hele snømannen over ende. På bare noen sekunder forvandlet de den stiligste snømannen i nabolaget til en liten haug med snø igjen.

“Snømannen vår!”

Pernille blir kjempe lei seg og begynner å gråte.

“Jeg skal si det til mamma og pappa”, roper hun mens hun løper hjem. Den beryktede trioen skjønner at det er på tide å komme seg vekk, og løper avgårde.

Thali tenker det er best at hun går hjem også nå. Mammaen kommer jo og henter henne på skolen i morgen, så hun må hjem å pakke klart alt hun skal ha med seg på Krystallfjellet. Hun bøyer seg ned for å hente vottene sine, men finner bare en.

“Den andre ligger sikkert under snøhaugen, Thali”, sier Veronica.

De graver og graver, men votten var ikke å finne.

Ja, ja, det er ikke så nøye. Det var et stort hull i den uansett,” forteller Thali.

Jentene går hjem og Thali begynner å tenke på alt hun må huske å pakke. Det kribler i kroppen. Så mye har hun ikke gledet seg til noe på lenge. Lite visste hun da at starten på påskeferien skulle bli alt annet enn det hun hadde forestilt seg.

Kapittel 1: Bølle-Pelle og påskepynten.

Velkommen inn til mitt lille påskeunivers! Her kan du nå lese første kapittel av “Thali og det magiske påskegget”. En bok jeg skrev for fire år siden. Håper den vil gi et herlig avbrekk i den urolige tiden vi nå lever i. Rop ungene inn i stuen, sett dere godt til rette og senk skuldrene. Riktig God lesing!

KAPITTEL 1: BØLLE-PELLE OG PÅSKEPYNTEN

“Thali? Har du lagt nisten i sekken din”?

Beina til mammaen spinner rundt på kjøkkengulvet som to trommestikker, mens armene sjonglerer det ene pålegget etter det andre inn i kjøleskapet. Klokken er kvart over åtte og nok en gang er de alt for sent ute. Thali står ferdig påkledd inne i stuen og skuer bort på mammaen som hysterisk løper maraton mellom kjøkkenskapene.

Mathias! Har du tatt på deg jakke og lue, roper hun stresset.

Mammaen er helt rødsprengt i fjeset. Hun pleier å bli det rundt det klokkeslettet. Svett og rødsprengt. Spesielt i ukedagene når de må rekke skole og jobb.

Mathias er lillebroren til Thali. Han går i førsteklasse og Thali går i femte. Som regel pleier de å gå til skolen, men de dagene hvor de er sent ute blir de kjørt. Sånn som i dag. Noen ganger somler de litt ekstra bare så de kan bli kjørt til skolen. De har ikke lange skoleveien, men det er bare så kjedelig å gå. Det synes hvertfall Mathias. Noen ganger bare stopper han på veien når de har kommet halvveis for å sette seg ned på bakken. “Jeg vil ikke gå mer”, sier han da. Da blir Thali superstresset og haler og drar i lillebroren sin så de kan nå frem til skolen i tide.

Mammaen kommer løpende ut til gangen.

“Åkei, barn. Nå må vi gå. Vi har skikkelig dårlig tid,” sier hun mens hun kaster etter pusten. Hun tar et dypt åndedrag før hun griper tak i bilnøklene og tar en siste runde for å sjekke om noe er glemt.

“Lue, votter, skjerf, nistene er i sekken, mobilen, lommeboken og nøklene til kontoret ja. Da har vi alt.”

Den røde lille skranglekassen til mammaen putrer avgårde med radioen durende i bakgrunnen. I dag snakker radiovertene om påskeferien. Det er bare to dager igjen nå. Thali kjenner mange i klassen som skal reise på hytta. Det skal de som snakker på radioen også. De snakker om skiløyper, kakao, grillpølser og kvikk lunch.

“Mamma, kan ikke vi også reise på hyttetur i påskeferien?” spør Thali.

Mammaen tar et kort blikk på henne i bilspeilet før hun svarer det hun alltid pleier å svare på Thali’s forslag.

“Det hadde jo vært veldig koselig, Thali. Dessverre så blir det litt vanskelig i år.

“Hvorfor det? Skal du jobbe?” fortsetter Thali.

Mammaen skrur av radioen, drar den ene hånden gjennom håret og gnir seg i nakken.

“Nei, jeg skal ikke det, lille venn. Det er bare det at det koster mye penger. Da er det mye hyggeligere å bruke de pengene på noe annet gøy,” smiler hun forsiktig.

Bilen svinges inn til skolen. Skoleklokken har akkurat begynt å ringe inn og alle elevene samler seg i rekker. Mammaen løper fort ut av bilen og åpner dørene bak.

“Ha en fin dag på skolen, barn! Jeg er veldig glad i dere. Vær snille og gjør deres beste….Og du, Mathias, husk å gå på do når du må på do, ikke sant?”

“Ja, jeg lover” svarer Mathias, før de løper avgårde til klassene sine.

Uken før påskeferien er alltid ekstra morsom. Da brukes timene til å lage påskepynt. I dag forteller læreren at de skal male påskeegg, og at det fineste påskeegget skal kåres i slutten av timen. Thali elsker å male. Det er hun veldig flink til og hun bestemmer seg fort for at denne konkurransen skulle hun vinne.

Nøye og konsentrert maler hun egget i alle favorittfargene sine. Gul, rosa, lilla og grønn. Hun tegner prikker og kruseduller.

“Wow, det var fint”.

Solveig sender beundrende blikk mot Thalis påskeegg. De har sittet ved siden av hverandre i noen uker nå og har blitt veldig gode venner. Solveig har langt lyst hår og har nettopp mistet begge fortenna sine. Alle de andre i klassen mistet fortenna sine for lenge siden, OG de har fått nye voksentenner. Men ikke Solveig. Hun mistet sine sent.

“Hvordan klarer du å male så fint?” spør hun.

Jeg vet ikke. Jeg bare maler noe jeg,” svarer Thali.

Etter en stund reiser læreren seg opp og går mot døren.

“Nå skal jeg bare hente noen brev på lærerværelse som dere skal ha med hjem i dag. Bli sittende å jobbe. Jeg er straks tilbake”.

Omtrent i samme sekund som læreren lukker døren reiser Pelle seg. Bølle-Pelle. Gutten alle i klassen er livredde for. En pøbel i verdensklasse med muskler store som fjell. En gang lugget han en sjetteklassing så mye at han faktisk ble helt skalla. En annen gang dyttet han ei av jentene fra fjerdeklassen ned i skolengårdens største sølepytt. Hun hadde helt hvit bukse på seg den dagen, så alle trodde hun hadde bæsjet i buksa. Til og med Fredrik fra ungdomsskolen har han brynet seg på. Han ble kastet rett opp i skolens største søppelkontainer. Men det er ikke bare elevene som får gjennomgå. Dere skulle sett hva som skjedde med lærer Hansen etter at han gav Bølle-Pelle gult kort under en fotballkamp. Han var ikke til å kjenne igjen etterpå. Ryktet sier at Bølle-Pelle er så sterk at han kan løfte to kjøleskap samtidig. Han ser mye eldre ut enn de andre i klassen. Er over et hode høyere, nesten to om du tar med piggsveisen, og han går alltid med hettegenser og sorte jeans. Det har han i dag også, og nå ser Thali at han har satt kurset rett mot henne.

“Så fint påskeegg du lager da, Thali”, sier han.

Pelle har kommet bort til pulten hennes. Han bøyer seg ned foran henne og bare stirrer. Hjertet hennes dunker av redsel. Hun vet ikke hvorfor han har kommet bort til henne, men det hun vet helt sikkert er at de neste minuttene ikke blir særlig hyggelige.

“Kan jeg kjenne på det”, fortsetter han.

Hun later som hun ikke hører hva han sier og fortsetter å male. Allerede nå føles det ut som han har stått der i en evighet.

“Vet du hva? Jeg tror du kommer til å vinne hele konkurransen i dag jeg”, fortsetter den ekle bølla.

Hun smiler forsiktig, men fortsetter å holde fokus på egget som snart er ferdig.

Pelle studerer Thali’s påskeegg før han strekker armene i været.

“Åh, så deilig det er å strekke seg”, sier han.

Like etterpå tar han håndflaten sin og lener den rett på påskeegget hennes så det knuses i tusenvis av biter over pulten hennes.

“Oi! Unnskyld! Jeg klarte visst å lene meg på det fine påskeegget ditt jeg,” sier han med en hånlig stemme. Små biter av egget spruter ut over pulten i det han børster fingrene sine. Så tusler han lattermild tilbake til plassen sin.

Thali ser ned på det ødelagte påskeegget. Små biter av lilla, gul, rosa og grønn dekker pulten hennes. Hun kjenner en stor klump i halsen og får lyst til å gråte.

“Fy søren, det var dårlig gjort. Det må du si til læreren når hun kommer tilbake”, sier Solveig.

“Neida, det går fint. Jeg kan bare lage et nytt senere”, svarer Thali skuffet.

Læreren kommer tilbake. Pelle ser bort på Thali med et blikk som forteller at om hun sladrer vil hun også bli skallet i friminuttet. I frykt for hva som kunne vente henne om hun fortalte hva som hadde skjedd valgte hun å tie. Læreren vandrer rundt i klasserommet for å se på alle eggene. I panikk børster Thali de knuste bitene sammen og legger det i en liten lomme hun har foran på sekken. Da læreren kommer bort blir hun svært forundret.

“Thali, hvor er påskeegget ditt?”

Blikket skummer over pulten hennes på jakt etter et ferdigmalt egg. Thali sier forsiktig at hun ikke har malt noe fordi hun ikke føler seg helt bra. Læreren blir bekymret og vil ringe mammaen hennes så hun kan reise hjem om hun er syk. Hun kjenner Thali og vet at hun normalt ikke sluntrer unna skolearbeid. Heldigvis klarer Thali å stoppe henne fra å ringe hjem.

Pelle snur seg igjen og stirrer på Thali. Tilfredsstillelsen lyser i øynene hans og han smiler det ekle smilet han alltid smiler når han slipper unna med dumme ting han gjør. Teite Pelle! Hvorfor skal han alltid være så plagsom? Heldigvis er det snart påskeferie. Det skal bli godt å få en liten pause fra Pelle nå.

Det er lov å sitte 5 minutter ekstra på do nå…

Start med en strekk. Jeg mener det. Ta deg en god strekk enten du sitter inne på kjøkkenet med kaffekoppen eller er i full sving med hjemmekontoret. Nydelig, ikke sant?

“En god og lang strekk jager morning blues vekk” (Beklager, den bare kom på sparket….)

Vi entrer tredje uke med tiltak. Noen har kanskje klart å kommet inn i en god flyt nå, mens andre fremdeles utforsker hva som funker best. Begge deler er helt greit.

Uansett hva som skjedde i forrige uke er uken nå avsluttet og vi kan åpne en ny side i boken og fargelegge den slik vi vil. Selv om jeg ikke er noen ekspert så vil jeg gjerne anbefale å sette opp rutiner og dagsplaner. For oss er det viktig å ha ting å gjøre gjennom dagen så fokuset tas litt vekk fra situasjonen vi står i. Ingen tjener på konstant bekymring eller konstante nyhetsoppdateringer på hvor mange liv corona har tatt fra oss så langt.

[WP-Coder id=”19″]

Håper alle er litt ekstra tålmodig og snille med hverandre om dagen. Det er lett å la bekymringer og engstelse få utløp i frustrasjon og irritasjon. Om dere er et par, gi hverandre luft og egentid. Er du alene med barn, unn deg selv ei litta halvtime når anledningen byr seg. Har du ikke barn, men føler deg ensom så fortell det til noen. Ring en venn og fortell hva du føler. Bare det å snakke med noen og få lettet på trykket kan gjøre underverker noen ganger.

Jeg ønsker deg en riktig god uke, kjære leser. Stå på, vask hendene, fokuser på positive ting i livet ditt og ta noen gode åndedrag i løpet av dagen. Det er lov å sitte fem minutter ekstra på do nå 😉

God mandag!

“Mamma…Når har du egentlig tenkt å få deg kjæreste…”

Vi sitter samlet rundt frokostbordet. Tenåringen, lillegutt og jeg. Frokosten startet sent i dag, men vi ble sittende lenge rundt bordet og kose oss med deilig mat og koselige samtaler. Så kom spørsmålet fra lillegutt..

“Mamma…Når skal du egentlig få deg kjæreste…”

Spørsmålet var høyst smittsomt for like etter utbryter tenåringen..

“Ja, kan ikke du få deg kjæreste snart…”

Begge stirret spørrende på meg, mens jeg forsøkte å gestikulere ut et eller annet…

“Kjæreste…ja, akkurat…Så det mangler ja…(for det har jeg ikke merket noe under corona allerede liksom…) Hmm…ja, hva slags kjæreste burde jeg prøve å finne da…

“Bare en kjæreste, mamma. For jeg vil ha flere barn….”

Kaffe’n med sjokoladesmak tok straka vegen inn i vrangstrupen før jeg hostet ut et…

“Vil du ha flere barn….?

“Ja, du må få en jente mamma….som kan hete Luna Aurora…”

“Nei, en gutt, mamma. Og da MÅÅÅÅ han hete Milo…”

“Nei, vent…du kan få to da….En gutt og en jente…”

Umiddelbart så jeg for meg hjemmeskole og studier med fire barn springende rundt her. Det hadde gjort sitt med med mor ja…haha!

Så hva slags kjæreste bør jeg ha da…?

“Han må hvertfall være litt gamer så vi kan spille sammen…Jeg er litt lei av å spille Mario med deg mamma….ikke for å være frekk…”

…Han må like Norris Nuts…

….Også er han snill og romantisk…sånn som gir deg blomster og sjokolade på Valentines dagen for det fortjener jo du mamma…

...Også må han være morsom…

…Jeg synes han bør ha litt skjegg også…men ikke så mye bart…

…Han må hvertfall ha sin egen youtube kanal…

…og minst to barn fra før av…

Og helst ikke kyss når jeg ser på mamma. Jeg synes kyssing er litt ekkelt enda…

Og listen stoppet ikke der: Han må også være lojal, hjelpsom, modig, ha en lidenskap for fotball, være med på alle kamper uten å sitte på mobiltelefonen, han kan ikke røyke…snuse…eller drikke alkohol (bortsett fra et glass vin), han må være ansvarsfull, respektfull, tålmodig, takknemlig, ha en golden retriever, ikke for langt hår, lage god mat og må like å være med på ting…

Så der var smørbrødlista lagt… En mann med golden retriever, to barn, liten bart og to barn fra før som kan all teksten til Norris Nuts låtene er innertier for mor…

Let the hunt begin, haha!

Overraskelse i posten og den store brødfestivalen <3

Klokken 07:36

God morgen 🙂 Noen har sendt deg en gave fra morgenlevering. Gaven finner du nå i din postkasse. Hilsen oss i morgenlevering.

Umiddelbart spilte det ikke lenger noen rolle at det var lørdag og egentlig alt for tidlig å stå opp. Skrotten spratt ut av senga i spenning og spurtet spent mot postkassen. Og ganske riktig. Der hang det en pose fylt med godsaker. Åh, for en ubeskrivelig koselig start på denne lørdagen.

I pakken var det forskjellige rundstykker, eplejuice, appelsinjuice, en bukett med tulipaner, og syltetøy. Nei, dette var skikkelig skikkelig koselig!

[WP-Coder id=”8″]

Så, lillegutt…hva ønsker du å finne på i dag da?

Han så på meg med store øyne, tenkte godt og lenge, før han utbrøt:

Vi kan ha en brødfestival…!

En..hvaforno?

En brødfestival, mamma. Du og jeg kan bake brød og lage brødfestival.

Akkurat! Ja, men da lager vi brødfestival da

Lillegutt spurter mot skapet. River ut mel og gjær før vi begge står og knar og rører i to brøddeiger. Det tok sin tid, men vi ble veldig fornøyd med resultatet.

Dagen ble avsluttet med film og snacks. Alt i alt har det vært helt ok å være isolert i dag. Faktisk, første dagen på flere uker hvor tankene har blitt litt distrahert fra alt som foregår.

Og det var litt godt.

Håper dere også har hatt en fin lørdag <3

Skål a, Norge!!

Vi har rundet andre uke…eller var det tredje…(der kan du se…plis si det er fredag nå så jeg ikke går på en saftig “helgepost” smell…)

Neida, det ER fredag (sjekket…) og dermed ønsker jeg å skåle (med brusen min).

Skål for…

…Alle mammaer og pappaer som sjonglerer som de aldri har sjonglert før mellom hjemmeskole, arbeid, jobbsøk, dagpengesøknader….Jeg skjønner det er mye stress og bekymringer nå, men vi klarte nok en uke. Skål for det!

Skål for…

…Alle som står på i helsevesenet vårt. Leger, sykepleiere, helsefagarbeidere, ambulansepersonell, renholdere, administrasjonsarbeidere og assistenter…Vi er så heldige som har dere! Skål for det!

Skål for…

…Alle frivillige som melder seg til tjeneste i en vanskelig tid. De som tilbyr seg å handle for noen gratis eller tilbyr gratis barnepass! Dere er suverene. Skål for det!

Skål for…

…Alle butikkansatte som trosser smittefaren og stiller blide på jobben hver dag så vi andre kan få sikret oss både toalettpapir og alt attåt. Jeg var på butikken i dag og de smiler like bredt hver gang. Krise eller ei. Skål for det!

Skål for…

…Alle barna som også har måtte snu opp ned på sin sosiale hverdag. Ingen skole, ingen trening og ingen vennegjenger å kose seg med. Så flott at dere står på og er med på denne viktige dugnaden vi har nå. Vær stolte. Skål for det!

Skål for…

…positivitet, optimisme og kjærlighet…En ny uke er gjennomført, og det betyr en uke nærmere en coronafri tilværelse igjen. Hverdagen skal komme tilbake. Plutselig skal vi klemme igjen. Herregud, som jeg skal klemme folk….Skål for det!

[WP-Coder id=”2″]

Sandfylte vafler og verdens største pizza slice?

Hallo i luken, venner. Har alle det fint?

Endelig tittet solen frem igjen i dag. Det var skikkelig deilig å våkne til! Umiddelbart visualiserte jeg meg en idyllisk luftetur på stranden rett i nærheten. Sommerkjolen skulle på og vaflene fra gårsdagens vaffeldag skulle nytes i strålende sol ved strandkanten.

…Og vi skal jo absolutt ha for at vi gav det et tappert forsøk….

Etter ankomsten i dag kan jeg nemlig melde om at sommeren ikke er heeeeelt fremme enda. Meeen, sekken var pakket og idyllen allerede planlagt når vi ankom stranden med stiv kuling i dag så nisten skulle nytes. Med blafrende lepper, blafrende vafler og flyvende syltetøy rundt på stranden fikk vi konsumert litt mat i hui og hast før vi løpt tilbake til bilen. (Jeg plukker sandkorn ut av øynene enda…).

Da vi kom hjem stod en pizzadeig vi hadde smelt sammen før vi dro klar til dyst. Lillegutt er nemlig stor fan av pepperoni pizza og etter vi så en artig serie på YouTube som heter “Make it Big” lovet jeg at vi en dag skulle lage en stor pizza slice vi også. I disse koronatider er det hvertfall ikke mangel på tid hjemme så vi klinte til med helgekosen en dag tidligere enn vanlig. Er dette verdens største pepperoni slice? Åkei, tviler på den er verdens største, men at vi klarte å “Make it big” vi også vil jeg hvertfall kunne påstå.

Hvordan har din dag vært?

[WP-Coder id=”2″]

Dette skulle egentlig bli et fryktelig negativt innlegg

I dag våknet jeg opp og bare; “Åh, kan ikke denne dritten bare være over”. Jeg vet det er en fryktelig negativ måte å møte en ny dag på, men bloggen skal være ærlig, og jeg tror vi alle kommer til å ha dager som går litt i berg og dalbane fremover. Noe annet ville kanskje vært helt umenneskelig? Dette er nytt og uvant for oss alle, og det krever helt andre løsninger og tanker enn hva vi er vant med.

Men..

Det var bare å hente seg inn så kjapt som mulig. Akkurat når de tankene kommer åpnes nemlig noe veldig spennende. Et veiskille. Alternativer.

ALTERNATIV 1: Hate og hyle ut frustrasjon om en situasjon vi ikke får endret akkurat nå. Dette er det tyngste alternativet fordi det starter opp en “tankekamp” det ikke er mulig å vinne, men bare fremhever tyngden av å stå i det.

ALTERNATIV 2: Skifte fokus. Godta at akkurat nå er det sånn og gjør noe som får tankene bort fra det negative. Finn noe du liker å gjøre, gå en tur, ring en venn eller gjør noe kreativt. Kanskje du kan prøve noe du ikke har gjort før også?

Dørterskelen er alltid det mest utfordrende, men det hjelper så fort du tvinger deg over den. Min utfordring om dagen er å finne nye og engasjerende ting som ungene synes er kult. Jeg føler liksom alle forslag jeg kom med allerede er slukt av halvannen uke.

Men kanskje vi kan hjelpe hverandre?

I forrige uke malte vi skjell og steiner, gikk turer, og slo opp telt i hagen. Det har uten tvil gjort at tiden har gått litt fortere. Men hva gjør dere? Jeg vil vite hva du gjør for å få tiden til å gå. Legg gjerne ut en kommentar her eller i kommentarfeltet på fjesboken så kliner jeg til med en livesending enten senere i dag eller i morgen kveld for å dele alle mine tips og tips jeg får inn.

[WP-Coder id=”12″]

Om behovet for å hyle ut frustrasjon fremdeles melder seg etter diverse aktiviteringsforsøk kan jeg anbefale deg å klikke på banneren over. Der kan du nemlig spy ut frustrasjon OG få betalt for det på samme til. Noen ekstra kroner er det jo sikkert flere som kunne tenkt seg akkurat nå. Du kan velge mellom penger eller gavekort. To fluer i en smekk.

Ha en riktig fin dag! Vi snakkes på cam!

Topp 10 ting på min bucketlist så fort dette er over

De siste dagene har tankene mine vært på en liten reise gjennom alt jeg setter ekstra stor pris på i livet og alt jeg skal unne meg og mine så fort vi er ferdig med denne krisen. For det er mye å sette pris på, og vi setter vel kanskje ekstra pris på det akkurat nå fordi vi for øyeblikket er “frarøvet” en del muligheter. Det er nå vi virkelig får satt i perspektiv hva som betyr mye for oss.

Så her er min Bucketlist Post Corona:

  1. TELTTUR PÅ FJELLET: I sekundet landet vårt er friskmeldt skal vi pakke telt, soveposer, kortspill og superundertøyet vårt og spurte opp den vakreste fjelltoppen jeg vet om. Der skal vi spise god mat, spille, le, synge og nyte utsikten av en vakker solnedgang over en fredelig verden igjen.

2. STØTTE NORSK KULTURLIV: For noen fantastiske artister og band vi har i Norge. Jeg har flere ganger tittet innom digitalscene på fjesboka den siste uken og der briljerer både kjente og ukjente med vakre toner. De er et utrolig viktig tilskudd til samfunnet både gjennom krisen og etter. Musikk inspirerer, trøster, motiverer og sprer glede. Mine tre bucketlist artister er: Maria Mena, Inge Bremnes og Aurora.

3. INVITERE TIL FESTMIDDAG: Ingenting er koseligere enn å samle venner rundt bordet til skravling, masse god mat og litt musikk i bakgrunnen. Bordet skal dekkes så fint jeg bare kan og fylles med deilig mat og drikke. Et voksenbord og et barnebord. Gjett om det skal klemmes da a!

4. ARRANGERE FOTBALLKVELDER: Frem med peanuttskålen og supportertrøya! Det skal heies og hoies som aldri før. Jeg er utrolig takknemlig for at vi rakk å oppleve en fotballkamp på Old Trafford før 2020 tok denne vendingen. For en opplevelse! (Selv om Luke Shaw ikke spilte…)

5. BLI MER BEVISST PÅ PRIORITERINGER: Samfunnet vårt har tidvis vært ganske hektisk. Kanskje innimellom så hektisk at vi glemmer hverandre litt? Etter dette skal jeg utvilsomt bli flinkere til å stoppe opp, puste, og ta meg mer tid til de rundt meg som jeg er glad i. Vi vet aldri hva som venter rundt neste hjørnet (virkelig!) så ikke utsett og utsett.

6. UTFORDRE KOMFORTSONEN: Og der har jeg hatt en lang vei å gå, men det begynner allerede å nærme seg noe. Jeg er stolt over hver komfortsone som utfordres, spesielt her på bloggen. Det koster å satse på denne type plattform, men det å skrive/formidle har alltid stått hjerte nært. Dette er min fri sone. Jeg føler en del bloggere kanskje blir litt stigmatisert, men jeg skriker gjerne ut at jeg…jeg er en stolt blogger.

7. SKRIVE NY BOK: Etter jeg skrev min første påskebok startet jeg opp en oppfølger (ALVELAND) for snart fem år siden. Jeg skrev to og en halv A4 side og siden har den ligget der. Så fort verden kommer tilbake til normalen skal blanke ark fylles med farger av Bølle Pelle, Fru Syvertsen, Thali, og alvene Prixie, Penny, Piril og Pi.

8. TRENE YOGA: Ah, det har jeg hatt lyst til så lenge. Både meg og mine små skal ta en testtime foran youtube i løpet av uken. Her trenger jeg jo egentlig ikke vente. Internett er fulle av sånne treningsvideoer. Det blir godt for både kropp og sjel.

9. HOLDE FOKUS: Ha fokus på å holde fokus? Tenk positivt, smil, og om vi går gjennom noen tøffe tak så skal det holdes fokus på at det ikke er varig. Som nå. Nå er det tøft for mange, men heldigvis vil verden komme tilbake til seg selv igjen. Hold ut og gjør det beste ut av det!

10. FINNE EN STAUT KAR: Jeg simpeltent nekter å gå gjennom en pandemi til med alt det innebærer alene. Tinder, how the fuck are we doing today? 😆

Hva med deg? Hva er din bucketlist?

[WP-Coder id=”8″]

God tirsdag <3

Ny coronauke – nye muligheter?

Vi kjenner vel alle ordtaket: Ny uke – nye muligheter. Et ordtak vi virkelig får satt på prøve om dagen nå som vi alle skal være så isolert. Flere av dere har allerede fått permittering, mens andre frykter det. Selv satt jeg med både hjerte og klump i halsen i forrige uke av å se et fjell av pensum jeg skal komme meg gjennom synkront med alt annet som skjer her hjemme om dagen.

Det har skjedd mye på kort tid for oss alle, men nå har det verste sjokket lagt seg og vi må rett og slett bare finne ut hvordan vi kan leve i denne limboen på best mulig måte. I går tenkte jeg over hvor glad jeg er for at vi bor i Norge nå og for at vi lever med digitalt utstyr som gjør at vi fremdeles kan få ting gjort, holde kontakten og oppdatere oss på det som skjer. Og selv om dette tærer på mange så er det en ting vet jeg….Når en dør lukkes, åpnes flere nye. Jeg ser allerede flere kreative utfoldelser på nett som jeg aldri har sett før. Flere tror jeg også vil bestå etter corona. Det er gode tegn.

Så her kommer mine tips til den kommende uken:

  • Rutiner. Ikke begynn dagen med joggebukse selv om du skal være hjemme hele dagen. Stå opp og hold deg til de faste morgenrutinene som du alltid har hatt.
  • Spis en god frokost. Gjerne pynt bordet litt ekstra og tenn lys. Det setter stemningen.
  • Lag en skriftlig dagsplan/ukesplan for gjøremål, trening, mat og ipad tid.
  • Hold fokus på det du kan og det du har – ikke på det du ikke kan og ikke har.
  • Spis regelmessig.
  • Ring eller facetime noen du er glad i.
  • Hold deg oppdatert på nyhetsbilde, men ikke for mye. Det er lett å bli helt forgiftet av nyhetsbilde om dagen.

Mye handler om fokus, og jeg vet at det ikke bestandig er like lett å tenke positivt når vi opplever ting som er belastende og vondt for oss. La oss gripe denne nye uka med optimisme, positivitet og kreativitet. Uke 2 av coronauka = en uke nærmere å være ferdig med denne dritten 😉

Ha en riktig god uke <3

Jeg tror det er noe vi alle går og tenker på og ønsker å si høyt

Det er rare tider.

Nyhetsbilde bærer preg av alvorlige hendelser om bergensere som tar utepils og nordmenn som var på lørdagstur i store klynger i går.

Og det ER alvorlig at det skjer nå, men kjære vene, hvem skulle tro at årets nyhetsbilde kom til å se slik ut. Helt surrealistisk.

Da denne bloggen ble startet opp igjen hadde jeg satt opp en plan om innhold, tematikk og med et mål om daglige oppdateringer. Sistnevnte kommer jeg til å holde, men det er jo også logisk at jeg støtt og stadig vil svinge innom coronasituasjonen vi står i. Noe annet ville vært unaturlig for meg. Likevel, jeg lover en balanse. Mitt mål er at dette skal være en plattform for latter, hygge, inspirasjon, men også alvorspreget tematikk.

Gårsdagens innlegg (https://amalieolsen.com/2020/03/21/du-blir-den-ene-i-klassen-som-odelegger-for-alle-andre/) er et av mine mest leste innlegg noensinne. Det gjør meg glad for det betyr at budskapet når ut. Jeg tror gårsdagens tematikk er noe vi alle går og tenker på om dagen og som vi ønsker å skrike ut høyt. Det er noe litt “morbid” (fant ikke riktig ord) med hele situasjonen når den ene artikkelen i VG viser militærkjøretøy fra Italia som kjører vekk flere hundre lik etter tre av de dødeligste dagene i landet, mens vi i artikkelen ved siden av ser uteserveringene i Bergen er fullt av mennesker som nyter årets første utepils. Artikkelen til venstre er altså en påminner om hva vi helst vil unngå her til lands, mens artikkelen til høyre viser…ja…du skjønner.

Men takk til dere alle som leser, deler, og sender meg så fine meldinger om bloggen. Det gir meg mye inspirasjon og driv til å fortsette.

Håper alle har det fint. Runder av denne uken med noen koselige bilder fra denne helt spesielle uken. Fra en telttur i hagen til skjellplukking på en strand i nærheten av her vi holder til. Ta vare på hverandre, vask hender, og følg alle råd gitt av myndighetene. Plis!

Du blir den ene i klassen som ødelegger for alle andre

For en uke siden ble det erklært unntakstilstand i landet vårt. Myndighetene stengte skoler, barnehager og flyplasser. Store og skremmende avgjørelser som har enorme konsekvenser for alle landets innbyggere både økonomisk og helsemessig. Konsekvenser som preger oss nå, og konsekvenser som vil prege oss etter denne krisa. Vi kan allerede se ringvirkningene. Flere blir permittert, næringslivet kollapser, krona kollapser, og mennesker og bedrifter sliter som følge av disse tiltakene. Ikke bare nasjonalt, men også globalt.

Det er iverksatt de strengeste tiltakene vi har opplevd i fredstid i Norge. Viruset må bremses ned så ikke helsevesenet vårt kollapser. Vi er i en nasjonal dugnad, og beskjeden har vært klar fra dag en. Hold deg hjemme, ikke gå ut med mindre du har en samfunnskritisk jobb eller at det er strengt nødvendig, og ikke samles til fest og moro. Vi kan handle og lufte oss, men skal vise kjærlighet ved å holde avstand.

Diskusjonene har vært mange den siste uken. Burde Norge stenges helt ned? Er tiltakene nok? Burde vi ha satt i gang tiltak i det hele tatt? Hvorfor kan vi ikke bare la naturen gå sin gang?

Og uavhengig av hva du mener er riktig eller ikke så er det en ting jeg vet. Det har hvertfall sjeldent lønnet seg å pisse i motvind.

For mens store deler av landets befolkning og myndigheter ofrer så mye, kan blant annet politiets nettpatrulje – øst politidistrikt, melde om at store deler av gårsdagens vakt handler om å bryte opp store samlinger.

Jeg er stort sett ei ganske sindig og behersket budeie, men nå kjenner jeg lunta mi har brent opp.

Her jobber folk på spreng for å få situasjonen under kontroll, og akkurat nå er du den helvetes verkebyllen i klassen som sørger for at alle som jobbet stille og pliktoppfyllende ikke får gå tidligere likevel. Når vi er så mange som ofrer så mye provoserer det meg så inn i granskauen at noen fremdeles gir blanke og tar dette som en førpremiere på påskeferien. Det er hjerteskjærende å fortelle sønnen min, som hadde guttekveld hjemme for to uker siden med åtte av klassevennene sine, at han ikke kan leke med noen akkurat nå. Enda hjerteskjærende (og tilltssvekkende) er det å fortelle han det når han ser andre barn er ute i klynger.

Så hva i svartsvidde granskau er det som gjør ditt behov for vennetreff så mye mer viktig enn alle oss andre?

Hva i svartsvidde granskau er det som gjør at akkurat dine barns sosiale behov stiller så mye sterkere enn mitt barn sitt?

Hva i svartsvidde granskau er det som gjør at nettopp du føler du kan innvilger deg fritak fra en global dugnad hvor vi andre ofrer så mye?

Det kan ikke være uvitenhet, for med et nyhetsbilde som domineres av koronavirus er jeg ganske sikker på at alt nevnt over nærmer seg allmenne viten. Faktisk, om du googler koronavirus får du opp 168 000 000 treff. Googler du coronavirus får du opp 4 790 000 000 treff.

Du vet. Du bare gidder ikke.

Nå er det faen ma nok. Her står helsevesenet i knestående allerede, foreldre jobber på spreng med hjemmeskole og hjemmekontor, og vi er mange som kunne tenkt oss (og hatt behov for) å være rundt gode venner og familie nå.

Og en dag skal vi det igjen, men akkurat nå får du også se å komme deg hjem. Ditt valg kan påvirke så mye. Din egoisme kan forårsake en kollaps i helsevesenet så stort at om du eller en av dine nære blir syke og trenger helsehjelp kan risikere å bli avist som følge av nådeløse prioriteringer.

Og du som er så opptatt av eget velvære….Det vil du vel ikke?

Coronaviruset stjeler kanskje mye fra oss nå, men størst av alt er kjærligheten

Det er en uke siden landet vårt, hverdagen vår og fremtiden vår ble snudd på hode. I det ene øyeblikket gikk alt sin vante gang. Barn lekte i skolegårdene, arbeidskollegaer skravlet på møterommet, og vi møttes med varme klemmer. Nå, en uke senere er skolegårdene tomme, møterommene tomme, og politiet rykker ut til hostealarmer og ungdom som spiller fotball.

Det er en helt surrealistisk vending som nesten ikke er til å fatte.

Denne uken har vært altoppslukende. Det å finne en god rytme på hjemmeskole, egne forpliktelser, samtaler og aktivisering i et sterkt isolert format. Alt dette sammen med en horde av bekymrende tanker og et enormt behov for å holde seg oppdatert. Mange går på tå hev og frykter for jobbene sine, mange trøster fortvilte barn som plutselig ble kastet inn i en helt ny hverdag og holdt vekk fra venner, og mange føler kanskje på en form for sorg og ensomhet. Og sist, men slettes ikke minst: Hva vil bivirkningene være etter denne pandemien? Både nasjonalt og globalt for spesielt psykisk helse og økonomien?

Føler du deg overveldet? Vel, fyttirakker’n, du er ikke alene.

Nå skjer det mye og nye ting nesten daglig og vi må bare henge med så godt vi kan.

I kampens hete tror jeg det er viktig for oss alle å holde fokuset godt plassert nær sunneste retning. Unn deg selv frisk luft, sunn mat, hvile, og le litt. Ta noen avbrekk, og om bekymringer og frykt tar overhånd…si det til noen.

Under strenge restriksjoner satt lillegutt og jeg oss i bilen i går for vårt lille avbrekk. Når ikke klemmer kan gis fysisk for øyeblikket (og bare den setningen der føles helt rart å skrive..) bestemte vi oss for å gi en skriftlig klem gjennom vinduene.

Coronaviruset stjeler kanskje mye fra oss nå, men størst av alt er kjærligheten.

Tinder i corona”karantene”

I går savnet jeg en partner veldig. En jeg bare kunne krøpet inntil etter barn var lagt for dagen og som kunne berolige meg. En voksen å snakke med, rydde kjøkkenet med og glo på Netflix med.

Så i en svakt øyeblikk lastet jeg ned tinder….

….og med dette sikret jeg meg singelstatus på permanent basis…

Gratulerer, Amalie

Er det lenge til hverdagen kommer tilbake til normalen?

JEG FORSTÅR INGENTING?!?!!??!?!

ADVARSEL: Dette blogginnlegget publiseres med forbehold om grove skriveleifer grunnet milde konsentrasjonsvansker.

Kjære alle landets mødre og fedre.

Dere som tappert sitter benket med hjemmekontoret på spisestuebordet, mens femåringen dytter plastelina inn i øregangene deres. Dere som fint klarte å produsere flere setninger i minuttet forrige tirsdag, men som nå myser med øynene og fortvila krøller rynkene i panna for å i det hele tatt høre deg selv tenke. Er dere kanskje en av de som har skype møte med sjefen mens treåringen subtilt underholder med intensiv snørrjakt i bakgrunnen? Eller kanskje dere lever i en kontinuerlig veksling mellom jobbtelefoner og desperat googling etter barneskolepensum som du ikke har sett snurten av siden 80-tallet.

Det er nok et par husstander langs Norges langstrakte land som står litt på hode i disse dager. Og Casa Del Olsen er selvsagt intet unntak.

For en halvtime inn i eget arbeid i går om merkeverdikjedens store og utbredte verden skulle lillegutt ha aktivitetsstund på sin “skole”. Musikken dundret ut av ipaden hans, mens føttene og armene veivet så ivrig rundt i luften at mor fikk seg en engasjert kilevink deisende inn i sitt flokete bakhode.

[WP-Coder id=”12″]

Formiddagen fløy avgårde og mor vekslet mellom…

Mamma….hva betyr dette?”

Jeg: “Ja, skal vi se…Ja…da må du gå inn der også må du…”

Fem minutters pause til jobbing.

“Mamma…er dette riktig…?”

Jeg: Ja, skal vi se…Ja, det ser riktig ut…”

Bittelitt jobb til…

“Mamma…når er det pause?”

Jeg: Vi kan sikkert snart ta en pause (selv om mor foreløbig kun har to forståelige setninger å vise til i word)

Mammaaaa….kan du hjelpe meg med å laste opp og sende inn…

Dagens sluttspurt. La grande finale. Målstreken var i ferd med å komme til syne.

Som mine faste lesere sikkert har fått med seg så er det undertegnedes noe anspente forhold til elektroniske dingser når de ikke vil fungere. Veldig tålmodig ellers, men elektroniske duppedingser mor ikke mestrer får blodårene til å regelrett tyte langt utenfor hjernebarkens landegrenser.

Om jeg kan hjelpe ja! Send over ipaden, gliste mor spekket full av selvtillit. En selvtillit jeg var fullstendig ribbet for femten minutter senere.

JEG FORSTÅR INGENTIIING?!? Hvorfor…hvorfor laster du ikke opp?! Ååååå….bu hu hu hu…

Fingrene trykker på den ene knappen etter den andre, mens eieren av de fortvilte fingertuppene smått begynner å fantasere om å kjøre hode dypt inn i veggen. Og bli der. Det var svetteringer, floker, og jeg er nesten bombesikker på at jeg kjente nye gråhår blomstre ut.

Det var bare å krype ydmykt til korset og ta en telefonsamtale med læreren. Heldigvis.

Hellige bananskall altså. Folkens, det er neimen ikke lett å være foreldre, ansatt/student og lærer på samme tid. Her gjelder det å holde tunga rett i munnen, puste med magen og finne sin rytme.

Nå er dag tre i full sving. Mor har allerede googlet sjøkart, globuser og sunget verdensdelsangen.

Kjære foreldre! Stå på! Dette klarer vi!

Kjære lærere! TAKK for den flotte jobben dere gjør. Jeg bøyer meg i støvet.

…Og der sildret tårene…

Jeg har kjent den ligge klar. Klumpen i halsen. En klump som gradvis har vokst seg større og større før den tilslutt slo sprekker i går kveld og skudde kranen på full guffe.

Men ikke av fortvilelse.

Ikke av sorg.

Ikke av bekymring.

Men av samholdet, solidariteten, og reaksjonene verdensbefolkningen svarer en global krise med.

For til tross at dette påvirker og rammer mennesker over hele verden sendes optimisme, positivitet og kjærlighet. Italienerne – et av landene hardest rammet samles på hver sin balkong til allsang. Spanjolene samles til kollektiv applaus for å hylle helsevesenet. Maria Mena, som trøstet oss gjennom 22 juli med sin rørende versjon av “Mitt lille land” trøster oss igjen med samme låten fra balkongen sin i Oslo.

Vi har aldri vært så distansert, men så nære hverandre.

Og det rører meg dypt.

[WP-Coder id=”12″]

Den nye hverdagen – Dag 1

Kjære lesere.

Aller først….Hvordan går det med dere?

Dette er helt surrealistisk, ikke sant? Hvem skulle tro at 2020 skulle by på så store endringer i hverdagen der vi stod samlet på nyttårsaften med stjerneskudd i hånden og drømmer for det nye året? Hvem skulle tro at Norge, Europa…ja, store deler av verden skulle stenges? Det er så overveldende å ta inn. Dette er en historisk vending som vil prege alle verdens historiebøker i fremtiden.

Jeg forstår at det er mange der ute som er bekymret og fortvilet nå. Dette er en situasjon som preger oss alle, og ikke minst er det helt nytt for alle. Vi må holde fokus, være tålmodig, og fortsette å følge myndighetenes oppfordring til punkt og prikke.

Så her sitter vi da, lillegutt og jeg. Vi deler skrivepult i dag. Og selv om det egentlig er utrolig koselig, kan jeg altså melde om milde konsentrasjonsvansker under jobbingen mens lillegutt har gym på dagsplanene og danser etter waka waka i bakgrunnen.

Egentlig skulle jeg likt å være flue på veggen hos mange familier i dag. Alle mammaer og pappaer som har skypemøter med ufiltrerte barn i bakgrunnen som krever bleieskift, er sultne, eller dekorerer stuen med diverse legoklosser og dukkevogner under sin midlertidig “frie barneoppdragelse”. Vi må jo bare forsøke å le litt oppi det hele. Det er viktig dere. Unn deg selv en timeout til ei litta latterkule. Vi kommer nemlig gjennom dette. Og det er det viktigste.

Også må jeg legge til en varm og god (digital) klem til alle som har delt sitatet mitt de siste dagene. Det er helt utrolig at budskapet mitt har blitt delt mellom 15.000-20.000 ganger nå. Og det er de jeg vet om. Jeg blir støtt og stadig tagget i nye statuser som har lagt ut nye bilder av sitatet.

I går ble jeg intervjuet av TA i forbindelse med sitatet, og allerede nå har artikkelen blitt gjengitt i rundt 10-15 andre amedia aviser også, deriblant nettavisen. Rørende og utrolig fint at budskapet når ut til så mange. Spesielt når budskapet er så viktig. Tusen takk <3

Håper dere alle får en nydelig dag!

Følg meg gjerne på instagram: amalieoofficial

Sitatet mitt går viralt!

De siste to dagene har jeg fått mange meldinger fra venner som har oppdaget at sitatet fra bloggen min begynner å gå viralt. Sitatet er fra innlegget jeg publiserte her på bloggen for noen dager siden, og som ble gjengitt i Østlands-Posten i går. Innlegget ligger oppdatert her: https://amalieolsen.com/2020/03/14/at-du-er-hjemme-og-kjeder-deg-i-14-dager-er-bedre-enn-at-du-trosser-forbudet-og-smitter-et-menneske-som-i-verste-fall-ikke-far-14-dager-til/

Noen har altså tatt en screenshot av overskriften min til det leserinnlegget jeg fikk publisert og delt det på facebook. Per nå er det delt av flere tusen mennesker, gjengitt på andre blogger og laget nye bilder med samme teksen.

Og som skribent varmer jo dette veldig. Kanskje spesielt mye akkurat nå fordi budskapet jeg ville få frem var så viktig for meg å få frem. Så, tusen takk fra bunnen av mitt hjerte til alle som har delt. Håper sitatet vil treffe på skeptikerne som kanskje ikke tar dette helt på alvor enda på sin virale ferd, og at det bidrar til at de tenker seg om en ekstra gang før de reiser på fest, på hytta eller andre sosiale settinger.

For nå må vi stå sammen. At vi er hjemme i 14 dager og kjeder oss litt er nemlig bedre enn at du trosser forbudet og smitter et menneske som, i verste fall ikke får oppleve 14 dager til.

Klem, Amalie <3

Følg meg på instagram: https://www.instagram.com/amalieoofficial/

Er det fellesferie eller nasjonal dugnad?

Jeg begynner å føle meg litt rådløs. Hva mer er det egentlig som skal til for at absolutt alle får en kollektiv forståelse av den alvorlige situasjonen Norge (og verden) nå står i? Noen må hjelpe meg å forstå, for jeg klarer rett og slett ikke å begripe hvordan noen fremdeles fortsetter å bryte klare råd og instrukser fra helsedirektoraten når vi vet følgende:

  • WHO definerer koronaviruset som en pandemi. (Pandemi: En sykdom som rammer svært mange mennesker og som hyppig brer seg ut over et meget stort geografisk område).
  • Flere land har allerede stopper opp. Skoler og barnehager stenges, landegrenser stenges, utesteder stenges, restauranter stenges, arrangementer avlyses, fotball stoppes. (Alle nevnte medfører enorme økonomiske tap, fare for konkurser hos mange bedrifter, permitteringer og generelt helt vannvittige utfordringer for oss alle). Med andre ord så burde det ikke være vanskelig å forstå at når myndighetene iverksetter så dramatiske tiltak, som rammer så mange, ja da er det blodig alvor.

Det var nemlig ikke en tidlig fellesferie de annonserte på torsdag. Det var en nasjonal dugnad som krever at vi alle “tar en for laget”. Hvorfor er det så ubegripelig vanskelig for noen å bare følge de rådene og oppfordringene gitt av myndighetene?

“Ja, men, herregud, det er jo bare 995 som er smittet i Norge. Jeg skjønner ikke hysteriet. Jeg synes myndighetene drar’n litt langt…”

Det er jo nettopp dette nasjoner Europa rundt forsøker å forhindre. Hysteri. Et virus ute av kontroll. Wuhan tilstander.

Om du ikke har sett Urix spesial som gikk 5 mars (Koronaviruset – kaoset i Wuhan) så skal jeg legge ved link her. Der kan du som samler til lekegruppe med barna, du som samler til koronafest med venner, og du som tar ferie se hvilke konsekvenser vi står ovenfor om viruset skulle komme ut av kontroll her hjemme også.

Vil du virkelig bidra til kollaps i helsevesenet? For i Wuhan kom det så mange pasienter at leger og sykepleiere stod å hylgråt i korridorene mens de skrek ut suicidale tanker.

Vil du virkelig sette helsepersonell i en situasjon hvor de må velge mellom hvem de skal prøve å redde? For i Wuhan var det lik i korridorene som møtte nye menneskene med symptomer. Overfylte sykehus tvinger frem nådeløse prioriteringer. Tenk om du, om to ukers tid nå, er desperat etter helsehjelp, men blir avslått. Kanskje et uvirkelig scenario å se for seg i Norge, men det kan altså skje.

Kjære dere på fellesferie. Bli med på den nasjonale dugnaden du også. Vi skal på ferie igjen, vi skal på konserter igjen, vi skal få klemme hverandre igjen. Bare ikke akkurat nå. Ikke i dag. Og mens vi venter: Ta vare på hverandre i denne helt spesielle stunden. Ring en venn. Facetime. Send en melding. Noen trekker kanskje lett på skuldrene over dette, men noen er nok også kjempe redde. Vi står i dette sammen!

Her er min anbefaling til deg som fremdeles nøler. Se denne 58 minutter lange Urix sendingen, la den synke inn, og spør deg selv etterpå: er dette noe jeg vil være bidragsyter til?

https://tv.nrk.no/serie/urix/202003/NNFA53030520

Pleier ikke vi alltid å si til barna våre at det er viktig å dele? Hvorfor følger vi ikke eget råd?

“Ja, personlig synes jeg det er blitt veldig overdrevet jeg…dette koronaoppstyret…”

“Ja, ja, ja… jeg er helt enig. Folk må roe seg ned snart”.

Slik lød første setningen barna mine og jeg hørte inne på Rema 1000 i går. Samtalen var mellom en mann og en kvinne som begge stod og bagatelliserte korona tilstandene som har oppstått. De var hvertfall ikke redd for pandemien som herjer verden. Handlevognene deres derimot, hylte unntakstilstand og redsel lang vei.

Mannen hadde allerede betalt og i hans vogn var det ni handleposer og tre pakker med toalettpapir. Kvinnen hadde ikke betalt enda, men jeg klarte ikke unngå å begynne å telle antall pakker havregryn. Det må, uten noen form for overdrivelse, vært mellom 16 eller 17 pakker i den handlevognen. Bare sånn for moroskyld..En pakke inneholder 1,1 kilo havregryn. Totalt fra en pakke kan man lage da ca. 16 porsjoner, som igjen betyr at i hennes handlevogn lå det hele 272 posjoner med havregryngrøt. Det er enten to ting. Et kraftig symptom på panikk eller en over gjennomsnittet usunn lidenskap for havregryn.

Dette var på formiddagen i går. Før skolene og barnehagene ble stengt. Rema 1000 var allerede overfylt og samtlige vi gikk forbi i butikken hadde handlevogner så fylt opp at de måtte navigere vognene annerledes enn vanlig for at varene ikke skulle få nærkontakt med gulvet.

Og hva skjer med oss mennesker i denne helt spesielle tiden nå? Dette er en ny situasjon og en ny hverdag for hele Norge. For mange skaper det nok usikkerhet og bekymring. Så hva skjer når vi da entrer en butikk og har som mål å utføre en vanlig handel, mens alle rundt deg hamstrer i vill panikk. Jo, det smitter nesten mer enn korona viruset selv.

Vi må ikke glemme at dette er en nasjonal dugnad på alle områder. Pleier ikke vi alltid å si til barna våre at det er viktig å dele? Hvorfor følger vi ikke eget råd?

Danmark, Østerrike og Polen stenger alle skoler frem til påske. Nå må Norge følge etter.

Verden er i kamp mot en usynlig fiende. Sant å si føles det helt rart å skrive det sånn, for det høres nesten litt ut som introen til en dramatisk actionfilm signert Hollywood. Men vi er i unntakstilstand, viruset kan ikke lenger spores hos alle, og nå mener jeg det er helt avgjørende hvilken vei vi velger å gå.

Tidligere i dag valgte jeg å omtale korona som en pandemi, og i kveld kom første nyhetsartikkelen om at WHO også definerer det som en pandemi. Facebook drukner i avlyste kulturarrangement og i kveld så jeg, for aller første gang, en champions leauge kamp på TV med tomme tribuner. (Dessverre viser det seg at flere tusen supportere valgte å ikke respektere oppfordringen om å holde seg hjemme ved å stille mannsterke utenfor stadion istedenfor. Der stod de, i tre timer, og pisset i motvind).

PSG supportere utenfor stadioen i kveld

I kveld valgte Italia og stenge alle butikker utenom apotek og dagligvarebutikker, og Danmark, Østerrike og Polen har nå valgt å stenge alle skoler frem til påske. Nå må Norge følge etter.

For vi må være proaktive. Vi må “sette hardt mot hardt”. Hvor langt må viruset spre seg? Hvor mange må bli syke? Hvor mange må dø? Det blir litt tullete å forby arrangement med maks 500 publikummere (som også er alt for mange mennesker), men samtidig sende mange hundre barn på skolebenken hver dag. Skolene som ofte er et smittemekka.

Jo lengere vi venter, jo mer hyppig vil det antageligvis spre seg.

Steng skolene nå!

At du er hjemme i 14 dager og kjeder deg litt er bedre enn at du kanskje sprer viruset til et menneske som, i verste fall, ikke får oppleve 14 dager til.

Oppdatert utgave

Vi er vitne til en veldig spesiell tid. Et nytt virus som stenger skoler, kansellerer arrangement, fillerister børsen og setter land i karantene. En pandemi som har lagt seg som et teppe over alle verdens kontinent, bortsett fra Antarktika. 
Siden viruset ble oppdaget ble oppdaget i storbyen Wuhan i januar er det over 150.000 smittet og over 5000 døde. Tallet vil etter all sannsynlighet stige. 

Korona har vært på alles lepper de siste ukene, og alle mediekanaler florerer med interaktive kart, ulike anbefalinger og sterke meninger. Noen spurter til dagligvarekjedene for å hamstre til seg all hermetikk, mens andre trosser klare forbud gitt av helsemyndighetene. Noen blir syke av frykten for å bli syk, noen tenker “Pøh, dette tåler skrotten min så jeg er ikke redd” og 1052 er bekreftet smittet her i Norge.  

Vi er i en slags kollektiv global karantene. Verden har rett og slett stoppet litt opp, og dette påvirker oss alle. 

Men tross all informasjon, tiltak og oppfordringer fra myndighetene begynner jeg å bli litt rådløs. For jeg lurer så på; hva mer er det som skal til for at absolutt alle får en kollektiv forståelse av den alvorlige situasjonen Norge (og verden) nå står i? Jeg klarer rett og slett ikke begripe hvordan noen fremdeles fortsetter å bryte klare råd og instrukser fra landets øverste hold når vi vet følgende: 

* WHO definerer koronaviruset som en pandemi. (Pandemi: En sykdom som rammer svært mange mennesker og som hyppig brer seg ut over et meget stort geografisk område). 

Flere land har allerede stoppet opp. Skoler og barnehager stenges. Landegrenser stenges. Utesteder. Restauranter. Kulturlivet avlyses og fotballkamper stoppes. (Alle nevnte medfører enorme økonomiske tap, fare for konkurser hos mange bedrifter, permitteringer, og generelt helt vanvittige utfordringer logistikkmessig og økonomisk for oss alle). Med andre ord så burde det ikke være så vanskelig å forstå at når myndighetene iverksetter så dramatiske tiltak, som rammer så mange, ja, da er det blodig alvor.

Det var nemlig ikke en tidlig fellesferie de annonserte på torsdag. Det var en nasjonal dugnad som krever at vi alle “tar en for laget”. Hvorfor er det så ubegripelig vanskelig for noen å bare følge de rådene og oppfordringene gitt av myndighetene?

“Ja, men, herregud, det er jo bare 1052 smittede i Norge. Jeg skjønner ikke hysteriet. Jeg synes myndighetene drar’n litt langt”.

Det er jo nettopp dette nasjoner Europa rundt forsøker å forhindre nå. Hysteri. Et virus fullstendig ute av kontroll. Wuhan tilstander.

Vil du virkelig være en bidragsyter til kollaps i helsevesenet vårt? For i Wuhan kom det så mange pasienter at leger og sykepleier stod å hylte ut frustrasjon i korridorene mens de skrek ut suicidale tanker. (URIX Spesial NRK)

Vil du virkelig sette helsepersonellet vårt i en situasjon hvor de må velge mellom hvem som skal få lov å leve og hvem som skal dø? For i Wuhan var det lik i korridorene som møtte nye mennesker med symptomer. Det var overfylte sykehus som tvang frem nådeløse prioriteringer. Tenk om du, om to ukers tid, er desperat etter helsehjelp, men blir avslått. Kanskje et uvirkelig scenario i Norge, men det er altså det vi forsøker å unngå. 

Det er så viktig at alle utvider horisonten og tenker at dette handler ikke bare om meg. Hvorvidt JEG takler det eller ikke. Dette handler om å legge jernring rundt de i samfunnet vårt som ikke er rustet for en runde med koronaviruset. Og de er det mange av. 

Så er du satt i karantene? Ja, da holder du deg hjemme. At du er hjemme i 14 dager og kjeder deg litt er bedre enn at du trosser forbudet og kanskje sprer viruset til et menneske som, i verste fall, ikke får oppleve 14 dager til. 

Det er nemlig ingen grunn som forsvarer at du velger å ta den risikoen. Nesten uansett hva du måtte trenge så kan du sikre deg det fra sofaen hjemme. Mat, klær, apotekvarer og helsetjenester kan skaffes via netthandel. Sport og konserter kan Googles. Savner du venner og familie? Da kan Skype og FaceTime hjelpe deg. Vil du trene ligger det uttalige gratis treningsvideoer på YouTube. 

Og for oss som ikke er i karantene er det like viktig som det alltid har vært med håndvask, men også at vi nå holder oss mest mulig hjemme. Jeg trodde aldri jeg skulle si det, men akkurat nå er det aller beste en hjerteemoji og en digital klem.

[WP-Coder id=”9″]

Jeg gestikulerte frem gloser mens focaccia smulene sprutet ut av munnvikene

Før dagens innlegg (utbrudd!) settes i sving vil jeg, for ordens skyld, bare konstatere at jeg i utgangspunktet er et relativt tålmodig menneske. Faktisk, et over gjennomsnittet tålmodig menneske som bevarer roen ganske lenge før hjernebarken krakelerer. Men etter helgen som var har jeg definitivt funnet min trigger. Det som sender Amalie fra en sindig tilværelse til unntakstilstand på sekunder.

Nemlig ladestasjoner.

La oss spole tilbake til lørdagen. Kia’n var proppet full av påsmurte focaccia brød, fulle flasker med saft og ei litta pose med snacks. Alt tilrettelagt for en behagelig roadtrip til Nesodden. Mor slang seg inn bak rattet mens vi humpet avgårde på E18 til lyden av “Watermelon Sugar” som dundret ut av høytalerne.

Jeg var ganske inneforstått med at jeg måtte ha en lading på veien for å nå endelig destinasjon, så derfor var det planlagt en ladepause på Sætre i nærheten av Drøbak.

Vel fremme møtes mor av et vakkert syn. En ladestolpe uten ladekø lyste mot oss. Her var det bare å kryne Chademo kabelen inn i kjerra, senke skuldrene og konsumere nistepakken. Plankekjøring, humrer jeg, vel uviten om at det skulle bli en god stund til jeg skulle få kjøre igjen.

[WP-Coder id=”12″]

Jeg spretter ut av bilen og tusler mot ladestolpen som jeg plutselig oppdager er fra et selskap jeg ikke har benyttet meg av før.

Betal med vipps stod det. Herremin hatt a! Så kjekt.

Instruksjonen ble fulgt til punkt og prikke. Send sms til nr “bla bla” og følg link tilsendt i retur. Ok. Linken kom og førte meg til vipps som krevde 200 kr for ladingen (som i seg selv er til å få grå hår av ved første øyekast), men det var altså bare et depositum. Det du ikke ladet for skulle bli ført tilbake etter lading. Ok. 200 kroner ble sendt. Nå var det bare å koble bilen til stolpen og trykke på start.

Blikket skuer spent bort på ladelyset som selvfølgelig ikke har noen ambisjoner om å lyse for meg denne lørdags formiddagen.

Det begynner å prikke forsiktig i kroppen mens småkalde fingre allerede nå trykker og fikler og fantaserer om å slå stolpen fra sans og samling.

Etter mye knoting og tull gjentas prosessen. Ny sms, og ny link som før jeg vet ordet av det, ribber meg for 200 kr til. På nytt kobler jeg bilen til stolpen igjen, men hvor i svartsvidde raggsokker blir det av strømmen? Heller ikke denne gangen skjer det noe.

Fingrene, som begynner å minne om små istapper, trykker og knoter og vrir og vender på hver dings de lokaliserer mens behovet for å slippe ut noen saftige gloser smått begynner å melde seg. Jeg får flashbacks til ladetraumene fra fjorårets sommer hvor Viking og jeg var på fornavn etter uttallige dysfunksjonable ladestolper langs veien.

Men tilbake til lørdagen. Realiteten var i ferd med å slå inn. Det hyggelige besøket i Nesodden så farlig ut til å bli erstattet med heisatur på Vikingbilen. For der stod jeg, ribbet for 400 kr., humør og strøm.

Bensinstasjonen ladestolpen “hørte til” var rett ved siden av og mor spinner inn til lyden av egen hyperventilering.

“Hei. Jeg får ikke satt i gang laderen der ute. Kan du hjelpe meg?”

“Dessverre. Jeg kan ingenting om den ladestolpen, annet enn at jeg vet det har vært mye problemer med den.”

“He he he….akkurat ja…he he he.”

Jeg setter meg i bilen og flekker frem nummeret til kundeservice.

“Hei. Vi er nå stengt. Åpningstider er fra manda….”

Ja, selvfølgelig er de det. Med så innmari vanskelig ladestolper hadde jeg faen røske mæ stengt og gått hjem for dagen jeg også.

Jeg river med meg et focaccia brød på vei ut av bilen igjen og er sekunder fra å hylskrike til stolpen som nådeløst er i ferd med å gjøre dette til årets mest plagsomme lørdag.

Jeg sjekker instruksene igjen. Joda, de er fullt til punkt og prikke. Åpner SMS ‘en igjen…sjekker og ordner og før jeg vet ordet av det trykker jeg på feil knapp og sender ytterligere 200 kr.

En kort oppsummering: Det er nå sendt 600 kr., bilen lader fremdeles ikke og mor er nå i ferd med å besvime av raseri.

Jeg skal til å krype til korset og ringe mine venner i Viking, men så oppdager jeg, etter mye googling, et nytt nummer jeg kan ringe.

[WP-Coder id=”18″]

– Hei. Velkommen til Hurum kraft. Hva kan jeg hjelpe deg med?

– KAN. JEG. FÅ. LITT. STRØØØØM!!!

– Har du betalt?

– Eeeeh….DET kan du trygt si…Jeg har vippset dere 600 kr.

– Ok. Ikke for å være frekk, men har du nok penger på kortet.

Jeg gestikulerer frem gloser så focaccia smulene spruter ut av munnvikene.

– Om jeg må drive å vippse 200 kr per forsøk på ladestolpen deres som ikke klarer å spytte ut strøm i retur så vil det nok bli tomt etterhvert ja…

Han spør hvilken stolpe jeg står ved, ordner og styrer, før han setter i gang instruksjonene…

– Okei…hvis du sender en sms til nr. “bla bla” så følger du link til vipps….ogs…

– Hellige Moses! Tuller du med meg? Jeg har vippset og vippset og vippset. Dere har 600 kroner fra meg per nå. Jeg vippser ikke så mye som et øre mer. Nå går du inn på maskinen din, finner ladestolpen min, også setter du i gang laderen fra sentralt. For det vet jeg du kan.

Han klarte vel å visualisere seg den ampre budeia som satt i bilen og frådet for sekunder senere blinket det blått i ladelyset. Endelig fikk bilen strøm og mor kunne sakte men sikkert opparbeide seg hvilepuls igjen.

En ting er hvertfall sikkert. Det blir lenge til neste langtur.

Ikke gratuler meg med dagen i dag.

Så har vi igjen kommet til 8 mars. Kvinnedagen. Den store dagen hvor kvinner gratuleres med dagen, mens menn fleiper om at “Jaja, dere skal få den ene dagen dere, mens vi feirer mannedagen de resterende 364 dagene i året.”

Men jeg…jeg vil ikke bli gratulert med dagen i dag. Det eneste jeg vil i dag er å få svar på hvorfor mange kvinner, i 2020, fremdeles må finne seg i lønnsforskjeller, diskriminering og forskjellsbehandling.

Hvorfor er det sånn at vi fremdeles har rundt 66 millioner (!?) jenter som ikke får utdanning på verdensbasis?

Hvorfor er det sånn at kvinner ofte må forholde seg til avhør og skepsis hvis vi er mødre og karrieresultne på samme tid?

Hvorfor er det sånn at kvinner ofte må regne med å bli kaldt hårsår og hysterisk når de blir klapset på rumpa under julebord med jobben og setter foten ned?

Hvorfor er det fremdeles mange millioner kvinner som årlig blir offer for menneskehandel og prostitusjon?

Hvorfor er det ofte kvinner selv som rakker ned på andre medkvinner?

Og hvorfor vil flere menn konkludere med at dette innlegget ble ført i pennen av en “mannehatende feminist” som ikke tenker på at det finnes menn i verden som opplever diskriminering, press og seksuell trakassering? (For det gjør jeg nemlig, og det også irriterer meg).

Men ikke gratuler meg med dagen. Gi meg heller svar på hvorfor grunnleggende og elementær respekt og rettigheter for mange kvinner i verden fremdeles ikke er på plass?

For kvinner har forandret verdenshistorien.

[WP-Coder id=”13″]

Kvinner som Rosa Parks. Den kvinnelige amerikanske borgerrettsforkjemperen som 1.desember 1955 nektet å følge kommunale regler som krevde at hun gav opp sin plass på bussen til en hvit passasjer. Det ble startskuddet på en historisk viktig boikott som resulterte i avskaffelsen av raseskiller på offentlig transport.

Kvinner som Harriet Tubman. En kvinne født inn i slaveri, men som rømte fra fangenskapen og ble primusmotor for “The underground railroad” som befridde hundrevis av slaver.

Kvinner som Gina Krog som var initiativtaker og første formann i kvinnestemmerettsforeningen.

Kvinner som Malala Yousafzai. Den pakistanske aktivisten som ble skutt av taliban som følge av sine bloggposter som støttet pakistanske jenters rett til utdanning.

Kvinner som Gretha Tunberg som satt i sving en global skolestreik for klima.

Verden har definitivt gått fremover.

Men den aller største styrken får vi om kvinner og menn jobber sammen, side om side, likestilte og med gjensidig respekt. For menn har også forandret verden. Når vi begynner å spare oss for unødvendig holdninger som “kvinner er det svake kjønn” og “all men are pigs” er kvinner og menn sammen ikke bare selve kilden til skapelsen av nytt liv, men også et team som kan forandre verden.

Så ikke gratuler meg med dagen. Fortell meg heller hvorfor verden fremdeles ikke ser verdien av et likestilt samfunn?

Til Amalie 5 år

I dag ryddet jeg inne på lageret og fant en liten skattekiste. En støvete liten boks med lysbilder som jeg fikk av onkel til jul for noen år tilbake. Jeg børstet bort støvet og der satt du, nysgjerrig og uviten om livet, i den grønne, stripete sofaen som i mange år stod plassert i fjerde etasje på Gulset.

På denne tiden var det lite du visste om livet, selv om barnehagen allerede hadde lært deg flere viktige ting. Der lærte du at du blir kjempe kvalm om du tar for mye smør på flattbrød, at du brister armen din om du hopper av huska i for høy fart, og at Truls, lekekameraten din, slettes ikke hadde samme tiss som deg.

Du visste ikke om alle gledene du skulle oppleve. Ditt første kyss på krakken utenfor hjemmet ditt eller din første forelskelse. Du visste ikke at musikk og låtskriving ville lette hjertet ditt og gi deg uforglemmelige opplevelser. Du visste ikke at du kom til å bli mamma til to små mennesker som ville gi deg en helt ny betydning av kjærlighet.

Du visste ikke om alle sorgene. Hvor vondt det er å få hjertet sitt knust eller hvor smertefullt det er å høre andre si stygge ting om deg. Du visste ikke hvor trist du skulle føle deg fordi pappaen din sjeldent ville være ha noe med deg å gjøre. Du visste ikke hvor hjerteskjærende sårt det er å oppleve svik og skuffelser.

Du visste ikke at livet kom til å servere både hummer og sitroner. At noen situasjoner ville strippe deg helt for troen på deg selv, mens andre ville bygge deg opp igjen. Og du kunne aldri forutse at du kom til å snuble over et skilt midt i Skien sentrum hvor det stod: “Trenger du briller? Vi utfører synstester.”

Men nå Amalie, nå er du blitt voksen. Blanke ark i boken din har blitt innholdsrike og allsidige fortellinger fra veien du har gått. Du har hatt ustoppelige latterutbrudd på cafeer og på kielferja, og du har grått ustanselig til det ikke har vært tårer igjen. Du har driti deg ut og du har briljert.

Og det har vi nok alle sammen. Vi tryner og vi reiser oss opp igjen. Vi bekymrer oss for barna og heier på barna.

Men en ting har du lært siden tiden i den grønne sofaen. Så lenge det er sider igjen i boken skal du, uansett hva, fargelegge så godt du kan.


[WP-Coder id=”15″]

Når du begynner å ligne på ei ku fra et ellevilt kuslipp…

Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne, men denne dagen har jeg ventet på i mange måneder nå. Dagen hvor jeg åpner utgangsdøren og kjenner en overveldende følelse som nesten får meg til å ligne en ku fra et kuslipp.

En ku, som etter flere måneder i en mørk og kald låve endelig får slippe ut til vårluft, fuglekvitter og solstråler. Har du sett det? Altså, lykke blir ikke stort renere enn det. Låvedørene åpner seg og kuene på flere hundre kilo blir lette som fjær der de hopper og danser rundt til musikken av sin egen entusiastiske rauting.

Og i dag rauter denne budeia her også, for makan til vårfølelse! Bak døra møttes jeg av fuglekvitter og solstråler. Det var simpeltent ikke annet å gjøre enn å ta sats og hoppe ut på gårsdplassen for en ukoordinert cha cha cha mens jeg rautet for harde livet.

Neida..jeg gjorde ikke det, men det er lov å visualisere seg galskapen om en god latter er å foretrekke i dag.

Det jeg derimot bare så meg nødt til å gjøre var å gå en liten tur etter treningen i dag. Ikke en lang tur, men bare en kjapp runde for å ta inn og nyte denne vakre vakre torsdagen som også er startskuddet til varmere tider. Tenk dere, om kort tid sprader vi rundt i sommerkjolene våre, mens vi slafser på jordbær og bader i sjøen.

Og som et veldig godt tips på tampen. De vakreste sommerkjolene finner du her: [WP-Coder id=”17″]

[WP-Coder id=”2″]

DITT selfiebehov fra treningssenteret kan ta livet av noen!

Det er nesten så oppfølgingen til forrige innlegg ble “servert på sølvfat.” Om du ikke har lest det enda handler det, kort fortalt, om det økende passive samfunnet som er blitt mer og mer opphengt i seg og sitt. (https://amalieolsen.com/2020/03/04/jeg-tror-naboen-har-selvmordstanker-jaja-hva-skal-vi-ha-til-middag-i-dag-da/).

For bare timer etter jeg publiserte den posten slo nettavisen sin overskrift mot meg: “Folk i coronakarantene går på butikken og på treningssenteret”.

Er det virkelig mulig å være så ubeskrivelig egoistisk, uansvarlig og komplett strippet for samfunnshensyn?

Ja, jeg tror de fleste har fått med seg at coronaviruset er et virus friske mennesker, med høy sannsynlighet, vil kunne håndtere greit. Men vi har også en stor gruppe mennesker i samfunnet vårt som ikke ville taklet viruset like godt. Både eldre, gravide, og mennesker med alvorlig eller kronisk sykdom. Ved smitte kan disse gruppene i verste fall måtte bøte med livet. Og dere som har brutt karantenen deres, dere vet jo dette?! DET ER JO DERFOR DERE ER I KARANTENE!

[WP-Coder id=”13″]

Å hellige bananskall, jeg kjenner jeg blir helt svimmel. Er det noen som har rukket å forske på om coronaviruset også stripper deg for sunn fornuft?

Livredd for coronavirus eller ei, la oss hvertfall ta de små grepene vi er rådført til å gjøre og som koster oss tre og en halv kalori å utføre. Følg rådene gitt av folkehelseinstituttet i forhold til håndvask og hygiene, og er du satt i karantene så hold deg hjemme.

Er det virkelig så vanskelig?

Jeg tror naboen har selvmordstanker. Jaja, hva skal vi ha til middag i dag da?

I går kveld kom jeg over en post på fjesboka som låste opp buret og slapp ut villdyret i meg. Det var en rasende ytring om en stadig økende passitivitet i samfunnet vårt.

Posten var nådeløs. En verbal nødvendighet og ikke minst særdeles smittsom frustrasjon fordi den sa høyt det jeg tror mange av oss tenker i stillhet. Den har vært elefanten i rommet som ingen tørr snakke høyt om. Vi liker rett og slett ikke ukomfortable samtaler og situasjoner så derfor lar vi det passere i stillhet og håper på det beste.

For mange år siden jobbet jeg som journalist i TA, og under en sak jeg jobbet med kom jeg i kontakt med et par fra Nederland som nylig hadde flyttet til Norge. De skrøt av landet og hvor vakker naturen var her, men stusset fælt over hvorfor det var så uvanlig for oss nordmenn å besøke hverandre. De synes det var vanskelig å komme i kontakt med mennesker og få nye venner.

Og de har så rett. Vi har blitt pinlig opptatt av meg og mitt.

Vi er så opptatt med eget liv at selv venners store livskriser ofte må møtes og håndteres i ensomhet av den som krisen har rammet.

Vi er så opptatt med eget liv at når vi først avtaler eller takker ja til en invitasjon er terskelen for å avlyse timer før nesten fraværende.

Vi er så opptatte med eget liv at om noen sender melding, enten til en venn, bekjent eller andre henvendelser er det eneste ordet som stadig møter avsender “sett 16:02”.

Altså, hva skjer? Virkelig! Hva skjer?

Som forfatteren bak posten i går skrev. “Du vet om venninnen din har det jævlig eller ikke.

Det handler primært om to ting. Prioriteringer og løsningsorientering.

Er man invitert på cafe, men ikke får barnevakt? Finn en barnevennlig kafe og ta de med. Har du ikke råd til å reise på kafe? Inviter hjem. Mistenker du noen sitter alene og er ensom? Inviter. Stikk innom. Vet du noen går gjennom en tøff periode? Inviter. Stikk innom. Ring. Nesten alt annet enn de helvetes hjerteemojiene i kommentarfeltet. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen. Det finnes ingen emoji i ville vesten som kan erstatte en klem, et blikk eller to lyttende ører.

En kamerat fortalte for noen år tilbake at han plutselig oppdaget en post på facebook som en bekjent av han hadde postet. Hun regelrett skrek etter noen som så og hørte henne da teksten på statusen hennes lød: Jeg orker ikke leve mer. I kveld skjer det. I kveld tar jeg farvel”.

Du får det ikke mer rått og usensurert, men det eneste posten var blitt påspandert var to hjerteemojier. Når han så posten var det for sent. Jenta tok livet sitt. Dog, senere samme dag ble facebook wallen til samme person overfylt av bilder signert “nære” venninner som har mistet sin mest betydningsfulle venninne.

Jeg kan ikke forestille meg følelsen den jenta må ha kjent på de siste timene av sitt liv. Der la hun ut det mest sårbare jeg tror man kan ytre. Et alarmerende skrik om akutt hjelp, som ingen responderte til. I sånne situasjoner mener jeg vi er pliktig til å reagere. Ring vedkommende, ring familien, ring politiet, ambulansen. Det blir det samme som å kjøre forbi en bilulykke uten å stoppe.

Nå er det sikkert noen som kjenner det rister i tastaturfingrene og som ønsker å påpeke at slettes ikke alle er som beskrevet over. Det trenger du ikke skrive for det vet jeg også. Alle skal ikke skjæres under en kam for det finnes uten tvil mange omsorgsfulle og støttende personer i samfunnet vårt. Årsaken til posten er at det er en økende holdning vi må snakke om. Jeg leser støtt og stadig og hører støtt og stadig om hvor vanlig det har blitt å avlyse i siste liten, at mennesker ikke har tid til hverandre og disse svarene som uteblir.

Det er mange sider ved sosiale medier jeg elsker, men det har også gjort det så “lett” for oss å avvise eller ignorere. Selv når folk blir sure på hverandre erstatter vi den ubehagelige konfrontasjonen med en demonstrativ “likenekt” på instagram og facebook.

Og synkront med alt dette undrer vi oss altså over en stadig økning av psykiske lidelser og ensomhet hos landets barn og voksne. Forstå det den som kan.

Jeg vil runde av med noe en eldre kar sa til meg for noen år tilbake som har limt seg fast i hjernebarken min. Han vokste opp på et gårdstun uten noen moderne hjelpemidler.

“Jeg unner ikke engang min verste fiende det tunge arbeidet vi hadde fra tidlig til sent, men ingen gikk inn før alle var ferdig. Jeg savner det samholdet mennesker hadde før i tiden.”

[WP-Coder id=”9″]

Min snodige, men svært lure hobby.

Jeg er en drømmende person, og jeg elsker å reise rundt enten det er her til lands eller utenlands. Samtidig er jeg student for øyeblikket og særdeles opptatt (og totalt avhengig) av at ting ikke skal koste skjorte, bukse og undertøy.

Student eller ei egentlig.

Så, min snodige lille hobby handler om nettopp det. Finne turer jeg definitivt kunne tenkt meg og se hvor langt ned jeg får tynt det. Det er helt utrolig hvor mange opplevelser man kan få for en billig penge om man bare leter.

Da vi reiste til Manchester på fotballtur i januar fikk vi tre dager i Manchester, flybilletter, kampbilletter og rom på et knallfint hotell (MacDonald Manchester hotell) for litt over 1000 kr. per person).

Og dagens turtips får du for den nette sum av: 1350 kr. per person.

Nå tenker du sikkert? “Åja, men da har a vel googlet frem et hotell som ligner sekretet til en rotte”? Å nei du, denne budeia her har krav. Ikke bare er a gnien, men litt luksus skal oppholdet bringe. Mor vil ha gratis frokost, et lekkert svømmebasseng og gratis wifi.

Så denne gangen (burde dette bli en fast spalte tro? Er det ønskelig så hyl ut i kommentarfeltet) har jeg tatt for meg en stor begivenhet, nemlig:

EUROPE LEAUGE FINALEN i Gdansk 27 mai.

Gdansk Arena

For, om du er så heldig å bo på østlandet kan du faktisk få tre dager i Gdansk, hotell, flybillett OG billett til Europe Leauge finalen for den nette sum av:

1350 kr. per person.

Til sammenligning koster det i overkant av 1600 kr for to billetter til et event på Telenor Arena.

Både fly og hotell er funnet på: [WP-Coder id=”16″]

Billetter til fotball finalen finner du på uefa sine sider. Om du ønsker flexibilletter må du regne med litt høyere pris. Flybillettene er fra Torp. Om man vil reise fra Oslo eller Bergen må man legge på cirka 500 kr. per person.

Men, hallo! Verden! Livet skjer!

[WP-Coder id=”13″]

Dette skulle egentlig være en fjollete post om trening…

Planen for dagens innlegg var klar. I velkjent Amalie ånd skulle jeg ta for meg årets første treningsøkt med fjollete formuleringer og morsomme avhandlinger om hvor mye denne 172 cm lange skrotten knotet seg gjennom treningsapparatene.

Men nå er jeg nettopp kommet hjem fra treningen med Ken og jeg er alt annet enn i lystig lune. Faktisk så er jeg pottesur og veldig skuffet.

Jeg er skuffet fordi jeg innså at jenta som feis opp Eggenipa i Sogn og fjordane på null komma niks for noen år tilbake ville fått blodsmak i kjeften av å gå fra parkeringsplassen til starten av den 1338 meter høye fjelltoppen i dag.

Jeg er skuffet fordi jeg innså at toppene jeg besteg i fjor sommer ville tatt knekken på meg i dag. Topper som er barnemat i forhold til Eggenipa.

Jeg er rett og slett, rent fysisk, i skikkelig møkkaform. Jeg fatter ikke at jeg har tillatt dette å skje. Åh, så irritert jeg blir.

[WP-Coder id=”14″]

Som mange la merke til forsvant budeia med skrivekløe fra bloggen for et halvt år siden. Det har selvsagt sine årsaker. Dette er ikke et tappert forsøk på å prøve å forsvare “forfallet” ovenfor meg selv, men det er når det stormer som verst at det har lett for å påvirke andre aspekter i livene våre også. I en usunn grad.

Det er sjeldent jeg blir sur, men nå kommer jeg sikkert til å surmule i noen timer til. Det er godt å bli litt irritert noen ganger også. Det er lov. Men etter det skal jeg gi meg selv et klapp på skulderen og rose meg selv for å ha vært på trening i dag. Man må starte en plass. Det jeg vet helt sikkert er at denne kondisen går det fint ann til å gjøre noe med. Ingenting er skrevet i stein.

Det eneste jeg vet helt sikkert er at sommeren kommer i år også og jeg skal, nok en gang, sitte på en topp og nyte synet av fjorder, solnedgang og godt selskap.

[WP-Coder id="15"]

“Mamma…jeg har et spørsmål om kroppen”

Det begynte egentlig å nærme seg leggetid. Kveldsmaten var inntatt og lillegutt og jeg satt å spilte “fotballkort”. Et egetkomponert spill med årets EM kort signert minsten i huset. Ukeshandlingen hadde egentlig blitt utsatt til morgendagen, men siden kveldsmaten ribbet kjøleskapet for både ost og melk bestemte vi oss for å svippe bort på butikken.

Vi kaster oss rundt og durer i retning Coop Extra.

Vel fremme tar minsten føringen. Han fleiper (med relativt høyt desibel i volum) om singelkurven coop har innført. “Kanskje du endelig kan få en kjæreste i dag, mamma”?

Lattermildt fniser jeg vekk kommentaren og det faktum at lillegutt nettopp har matet hele Coop klientellet med min begredelige sivilstatus før jeg henviser han til den lille handlevognen han pleier å styre.

Men den festlige tematikken hadde knapt sett dagens lys. Det var tross alt minst 8 minutter igjen av handleturen.

[WP-Coder id=”9″]

Lillegutt vrir om til engelsk. Han elsker å øve på engelsken sin og mor har bare med å bytte nasjonalitet hun også.

“But mom! My body needs chockolate today”.

Forespørselen ble avslått.

Minutter senere var varene lokalisert og vi fant vår vei til kassa. Og med det ønsker jeg velkommen til “Lillegutt har et filosofisk øyeblikk DEL 2. (Også denne gangen med et volum som slår gjennomsnittlig innestemme..)

“Mamma…alle mennesker har jo en kropp, og det er en ting jeg har lurt veldig på. Jeg vet jo hvor barn kommer fra og hele den prosessen der for å si det sånn…men vi har jo en del ting inne i kroppen vår også. Du vet…hjerte..lunger…og DNA…Men hvordan klarte du å få alle de tingene inn i kroppen min etter jeg ble født”?

I frykt for å høres ut som mora til Hans i parterapi, men vi lo og vi lo.

Neida, vi lo ikke, men jeg lover det satte smiletøyet til betalingskøen i sving.

Så der stod jeg med bankkortet i den ene hånden og varer i den andre mens jeg forklarte at det er jo nettopp derfor han måtte være inne i magen en stund før han kom ut. Så alle organene kunne utvikle seg og bli sterke.

“Åh, som pokemoner, mener du”?

Varene ble pakket og mens vi tuslet ut til bilen tenkte jeg over hvor mye jeg elsker disse underfundige samtalene som noen ganger oppstår med barna mine. Og selvsagt priset meg lykkelig over at spørsmålet min eldste stilte meg i bilen for mange år siden ikke var spørsmålet som nådde offentligheten denne gangen. Det lød nemlig som følger:

“Mamma? Gjorde det vondt å føde”? Jeg svarte ja, det er litt vondt å føde. Så ble det et minutts stillhet før oppfølgingsspørsmålet kom:

“Var det like vondt å få babyen inn”?

[WP-Coder id=”13″]

Internettpolitiet – og alt vi gjør galt på nett.

Jeg synes en ting er litt snodig. Ja, så snodig at jeg må vie et innlegg til dette merkelige fenomenet.

Internettpolitiet. Eller nettroll om du vil.

Som hyppig bruker av denne plattformen har jeg bitt meg merke i at du skal velge dine digitale spor med omhu for dette er en gjeng det er vanskelig å tilfresstille.

[WP-Coder id=”2″]

Nå har ikke jeg blitt rammet så sterkt av det, men jeg ser det støtt og stadig er digitale pekefingre som veives mot øst og vest i kommentarfeltene. Er det lov å rette kontruktiv kritikk og spørsmål? Helt klart. Det som fasinerer meg er de menneskene som har en trang til å ytre meninger som utelukkende er ment å være negative, nedlatende, demotiverende og stygge.

Oppdaterer man jevlig stemples man ofte som pr-kåt og innbilsk.

Oppdaterer man for lite er du enten “nub” eller så har du noe å skjule. (Har du ikke facebook i 2020 har du HVERTFALL noe å skjule).

Legger man ut for mange bilder av barna er du er dårlig mor fordi du eksponerer for mye og ikke beskytter.

Velger man å ikke legge ut bilder av barna er du er dårlig og egoistisk mor og bombarderes av nedlatende spørsmål som “hvor er ungen din” eller “burde ikke du være med ungen din”

Er man kronisk syk og legger ut et bilde av at man koser deg på tur fordi man endelig har en god dag stilles det spørsmål på formen.

Er man kronisk syk og åpner seg for å sette fokus på sykdommen kan du fort bli offer for en som overdeler.

Har man valgt et vegetarisk kosthold kommer kjøttkonsumentene med nedlatende latterbrøl.

Har man valgt å ikke spise kun vegetarisk er man miljøsvin.

Har man valgt å utelate diverse matvarer fra kostholdet skal man likevel presses til å ta en bit av ditt og datt.

Ønsker man en livsstilsending og begynner å trene lures det ofte på hvorfor i alle dager man “plutselig har fått det for seg”.

Om man for øyeblikket ikke trener så burde man selvsagt starte sporenstreks.

Er man ambisiøs, må vi jekke oss ned.

Er man fornøyd med å jobbe i kassa på Kiwi mangles det ambisjoner med livet.

Vi er for tynne. Vi er for tjukke.

Altså, pjuh! For et kaos!

[WP-Coder id=”12″]

Kjære leser. Her kommer du som du er. Enten du er tynn eller tjukk, jobber på kiwi eller er sjef. For her er du bra nok akkurat som du er.

Ha en fin mandag

Klem fra bloggeren “har a begynt å blogge IGJEN? Sku’kke hu slutte a”?

Hæ? Til meg? Er det sant?

[WP-Coder id=”11″]

Skrotten lå paddeflat i sofaen mens gluggene sikret seg et kjapt overblikk over alt leiligheten skrek at jeg burde satt i gang med. Det hadde vært en uvanlig hektisk dag på jobb og alt jeg dagdrømte om var at viserne på klokken skulle slå 22:00 så jeg kunne legge meg på lading til ny dag.

Så ringer et ukjent nummer.

Meg: Hallo, det er Amalie.

Telefonstemmen: Hei, det er fra interflora. Er du hjemme? Vi skal levere noen blomster til deg?

Meg: Hæ? Til meg? Er det sant. SÅ koselig! Eh, ja, jeg er hjemme.

Noen minutter senere ringte det på og der stod ei blid og hyggelig dame med en stor blomsterbukett og sjokolade.

[WP-Coder id=”11″]

Jeg tror ikke jeg kommer på noe mer rørende og koselig enn å få en vakker blomsterbukett overraskende på døra. Jeg som elsker blomster. Altså, jeg ble så glad. Tenk at ei venninne, helt ut av det blå, bare tenkte på meg og ville gi meg en fin oppmerksomhet i en ellers så hektisk hverdag.

Og er det noe vi alle kan kjenne oss igjen i så er det vel nettopp at hverdagene kan bli hektisk. Tiden flyr og plutselig så har vi ikke sett nære og kjære på lenge.

Jeg ble så inspirert av gesten til venninnen min at jeg har sendt mange blomster i etterkant. Nå sist i februar til en jeg vet hadde hatt det litt tøft.

Interflora er den blomsterforhandleren jeg alltid benytter meg av fordi de leverer kvalitet, har gode prisklasser og en helt rå kundeservice. Jeg er så fornøyd og har aldri hatt noen problemer. Det er så lettvint og tar bare noen få minutter å sende en glede.

[WP-Coder id=”9″]

Klikk på banneren over så kan du ta en titt på utvalget. De har blomster til en hver anledning eller om du bare vil glede en venn. Jeg kan garantere deg at det vil lokke frem både tårer og smil hos mottakeren.

Vi tastes <3

Følg meg på instagram: https://www.instagram.com/amalieoofficial/

Vi har alltid hatt et turbulent forhold

Vi skal seks år tilbake i tid. Det var sommer og solen skinte uvanlig sterkt til vestlandet å være. Jeg satt, helt alene, ved et nydelig tjern og nøt en iskald mozell sammen med en kurv saftige jordbær. 

Til lyden av svakt sildrende vann og milde vindkast hadde jeg et av disse berømte «øyeblikkene». Du vet, et filosofisk og dypt reflekterende øyeblikk om livet. Hvem jeg var, hvem jeg ønsket å være og hva jeg ville.

De spørsmålene der har vært tidskrevende for meg å gjøre rede for. Og synkront med det har jeg alltid følt meg ambisiøs og sulten. Når noe fanger min lidenskap er det all in. Alltid.

Men, tilbake til tjernet og de saftige jordbærene. 

Det var nemlig i det øyeblikket jeg «innså» at det å skrive, formidle og forhåpentligvis hjelpe og inspirere andre, er noe som får hjertet mitt til å hamre litt ekstra. 

Før jeg visste ordet av det bestemte jeg meg for å starte en blogg:

Puslebiter.

En blogg som skulle ta for seg det meste av ting og tang i hverdagen vår. Opplevelser, følelser, humor, barn, turer, mat etc. Navnet «Puslebiter» ble et naturlig navnevalg fordi jeg nettopp hadde gitt ut en låt (Puzzle Piece) som handler om å få alle brikkene i livet på plass. Det skapte rom for allsidig innhold. 

Bloggen gikk så det suste fra første stund og før jeg visste ordet av det sikret skribleriene mine meg mange faste lesere, turer og faktisk også jobb som journalist på Osterøy. Jeg startet også opp #pusletoppen. En instagramchallenge som fikk leserne og meg jevnlig opp på små og store topper. Jeg måtte faktisk inn å se på instagram nå, og det gjorde meg så rørt å se bildene igjen av alle som er ute på pusletopptur. WOW!

Men etter åtte måneder ble det stille. Oppdateringene kom ikke lenger jevnlig, men sporadisk. Bloggen visnet. 

Ved flere anledninger har jeg børstet støv av bloggingen i etterkant. Vi har alltid hatt et turbulent forhold, bloggen og jeg. Det krever mye. Mye mer enn man kanskje skulle forestille seg, og det innebærer planlegging, struktur og ikke minst forpliktelse. 

I 2019 ble puslebiter slettet, og jeg bestemte meg for å opprette min egen side: amalieolsen.com. Her også klarte jeg å bygge en grunnmur, men her også ble det pause. Denne gangen en mer «ufrivillig» pause. Det var rett og slett mye i hverdagen som krevde min fulle oppmerksomhet, og jeg så meg nødt til å prioritere. 

Men, siden pausen ble satt i sving har dere lesere tatt kontakt. Dere sier dere savner de daglige skribleriene om høyt og lavt. Det er utrolig rørende at min plattform har bidratt til noe fint i livene deres. Og vet dere hva? Jeg savner dere også. Jeg savner å skrive. 

Som regel har bloggingen min startet litt spontant. Denne gangen har jeg ikke tillatt meg selv å gjøre det. Skal dette settes i sving igjen så skal jeg ha en plan og en visjon, og jeg kan si at planleggingen er i full sving om dagen. 

Så kjære lesere. Om ikke så lenge er vi i gang igjen, og jeg gleder meg til å ønske dere alle velkommen til en plattform som kommer til å servere humor, faste spalter, erfaringer, stort sett positive og forhåpentligvis inspirerende innlegg, men jeg skal også tillate meg konstruktiv kritikk av samfunnsrelevant tematikk som opptar oss. 

Jeg håper du blir med på ferden.

Vi tastes snart! 

Instagram: https://www.instagram.com/amalieoofficial/

1986 vs 2019

God morgen, kjære lesere – og la meg få introdusere:

Amalie, ett år. Faktisk nøyaktig ett år, siden bildet er knipset under min første bursdag i 1986. Som du ser er humøret, som vanlig, upåklagelig, og kjolelidenskapen hadde for lengst tatt fullstendig overhånd.

Smilet til oldemor Ida må dere midlertidig ikke la dere lure av. Hun var definitivt ikke redd for å informere om hvor skapet skulle stå, men på bildet var jeg foreløpig lykkelig uviten om det, haha.

Det er vanskelig å ikke bli nostalgisk når bilder som dette dukker opp. Der satt vi. Oldemor Ida og jeg. Hun som fremdeles hadde utedo, vitnet overgangen fra svart/hvitt TV til farger og ikke minst…hadde opplevd krigen. Og jeg som om få år skulle oppleve overgangen fra hustelefon til Snapchat og generelt et veldig digitalisert liv. Den så hun nok ikke komme.

Hver gang vi besøkte oldemor Ida på Løberg merket vi spesielt sistnevnte. At krigen hadde satt sitt preg. Hun var veldig sparsommelig og sikkert engstelig for å gå tom. Under middagene fikk alle 1 dl brus i de høye glassene våre, og man kjente knapt det var væske i munnen når den lille slurken ble inntatt.

Hun synes nok tidvis at jeg var en liten rønnerunge. Og det var jeg. Ei bittelita ghetto ramp fra Gulset som tidvis synes det var hysterisk morsomt å tøye strikken. Nesten under samtlige besøk løp jeg rundt ute for å gjemme meg mens hun løp skrikende etter med stokken sin.

What can I say? She loved me!

Nå, 33 år senere, er det jeg som løper etter mine barn.

Det er rart å se hvor mye samfunnet og mennesker har forandret seg på disse årene. Da jeg var liten stod vi i kø i banken for å ta ut penger…nå bruker vi vipps. Vi ringte hverandre på hustelefon for å høre hvordan det gikk og om man skulle finne på noe. Nå plinger det inn en “skjer”? på Messenger eller Snapchat. Og mye er utrolig kjekt med denne nye, tilgjengelig og digitaliserte hverdagen, men jeg håper vi aldri glemmer verdien av ekte menneskelig kontakt også. Som jeg har skrevet før; Ingen melding i verden slår en god, gammeldags, klem mellom mennesker.

Ha en riktig fin lørdag dere!

Digital klem,

Amalie

Takk for en koselig dag, Oslo.

I går gikk turen til Oslo og Radio Riks Oslo hos Erik Mohn igjen. Jeg er så heldig å ha fått gjestet Erik’s onsdag en gang tidligere – faktisk dagen før 17 mai i fjor. Det er en helt spesiell atmosfære i studio. Avslappende, koselig, og der er det bare å snakke om hva du måtte føle for. Vi snakket om planer videre og Eirik Næss og jeg spilte to låter live på sending.

Mine gode venninner, Irene og Marthe, ble med inn til Oslo i går. Ei litta roadtrip kan vi vel kalle det. Bilturen inn bar preg av både allsang og skravling, haha.

Etter radiointervjuet gikk veien videre til stopp pressen for å ta en låt sammen med Eirik der også. Klinte til med “One Night Stand” og oppdaget etterhvert at selveste SUPERTRAMP var innom. Det var så artig. Jeg husker godt mamma hadde sikret seg CDen for mange år tilbake. Kunne hele platen utenatt som barn. The logical song, Breakfast in America, Its raining again. Klassikere!

Nei, dette var koselig!

Mener Radio Riks pleier å legge ut klipp av radiosendingene på soundcloud. Legger ut link så fort den ligger ute.

Ha en riktig fin kveld. Håper uværet som er meldt ikke blir så voldsomt som spådd.

Klem, Amalie

Hei Oslo! I kveld hører du oss på radio’n.

Riktig god morgen, kjære dere.

Selv om solen glimrer med sitt fravær i disse morgentimene tror jeg dette blir en skikkelig koselig dag. I ettermiddag går turen inn til hovedstaden hvor jeg skal holde minikonsert og ha et intervju på Radio Riks Oslo hos den alltid så trivelige Erik Mohn.

Dette er andre gang jeg får komme på besøk og jeg må si jeg gleder meg skikkelig. Flinke Eirik Næss blir også med i dag. Vi fremfører duetten vår “Flight 653” + to låter til. Det er alltid stas når Eirik kan være med. Nå har vi fått spille sammen en god del ganger, vært på Island og tatt promobilder (og spilt inn tekstvideo som ligger øverst til høyre her nå), han er en raus, redelig og en profesjonell og dyktig kar.

I tradisjonen tro tar jeg med en helt ny låt denne gangen også. En akustisk låt jeg håper å få gitt til høsten.

Intervjuet sendes direkte fra kl.21-23.

STAS!

Dobbelstas at to venninner joiner meg på tur i dag. For noen budeier de er.

I går hadde vi forresten en skikkelig koselig dag. Vi fikk låne skjønne “Lizzi” som er mamsen til Irene sin hund. Ungene elsket å gå tur med hun og vi vandret rundt i Porsgrunns gater en liten times tid. Like etter kjørte vi en tur til min tante og der ble det både skravling og rabarbrasaft produksjon.

Helt innafor.

Men nå gjelder det å prøve å få start på stemmebåndet her. En av låtene jeg skal synge i dag er det så lenge siden jeg har fremført at jeg satt her og undret på teksten i stad, haha. Da er det på sin plass med en liten gratulasjon når man glemmer sin egen tekst.

Ha en riktig fin dag. Og en ekstra hilsen til en av trofast og herlig leser som jeg forstod er innlagt på sykehus for øyeblikket. Jeg sender deg masse positivitet, styrke og varme klemmer. Riktig god bedring!

Klem, Amalie

Kronisk syke er ikke snyltere

I dag ønsker jeg å rette noen tanker og ord om den delen av samfunnet vårt som sliter med en kronisk lidelse. Jeg kjenner flere rundt meg som sliter med kronisk sykdom, og det som er synd når man blir kronisk syk og ufør er at de ofte ikke bare må slite med sykdommen, men andre menneskers skepsis også.

Mange av diagnosene er ikke synlig for det blotte øyet. Noen er hardt rammet og kommer seg knapt ut døren, mens andre har en kombinert hverdag av gode og dårlige dager. Avhengig av diagnose. Flere av de jeg kjenner kvier seg for å nyte de gode dagene, fordi det umiddelbart skylles en dømmende bølge over dem.

“Hun/han er ikke så syk nei”.

“Forbanna NAV snylter. Han/hun ser jo helt fin ut”.

“Det orker han/hun, men jobbe går ikke”.

Jeg er helt overbevist om at flesteparten av uføre føler seg “fanget” i egen kropp. Det må være utrolig frustrerende og nesten litt klaustrofobisk å leve med noe man ikke helt har kontroll på, ei heller aldri vite hvordan neste dag blir. Blir det en god dag eller blir den dårlig? De fleste kunne nok heller tenkt seg å hatt et normalt liv hvor de er med å bidrar i samfunnet. For utenforstående er det kanskje lett å tenke at syke hjemmeværende slipper billig unna, spesielt i disse sosiale medier tidene hvor det er alt for lett for oss å dra konklusjoner basert på bilder vi ser på nett. Uten å ha satt meg dypt inn i det er det nok ikke så lukrativt å være ufør. Verken økonomisk eller sosialt. Jeg tror det er en tidvis ganske ensom tilværelse.

Vi kan kontrollere mye i livene våre, også helsen, men i noen tilfeller mistes kontrollen og uforutsette situasjoner gir utfordringer vi ikke kan styre. Mange uføre vil, men kroppen står for den siste avgjørende runden. Det må være utrolig tungt, og istedenfor at vi tar oss friheten til å dømme kronisk syke basert på et instagrambilde av en smilende ufør som er ute i frisk luft, håper jeg vi heller kan være så rause å unne de en god dag. For neste dag kan den samme personen være sengeliggende igjen.

Vi vet ikke.

Om vi bare kunne vært sånn oftere.

Kjære lesere! Go’morn!

I går glimret jeg med mitt fravær. Beklager det, men jeg var rett og slett så iherdig redusert etter helgen. Haha. Ærlig sak?

Som sagt før, vi avholdsmennesker kjenner også en forrykende sen lørdagskveld på skrotten, så kreativiteten lå og vugget på nullpunktet i hele går.

Når det er sagt…Det ble en artig helg for historiebøkene. På fredag sang jeg på kunstgarasjens åpning på Smieøya og på lørdag var det duker for Champions League finalen.

I utgangspunktet skulle noen venninner og jeg se den på storskjerm ute i Skien sentrum, men kjølig vind kombinert med frostpinne diagnosen min satte fort en stopper for det. Dermed så vi den på pub inne.

Nå er det jo verken Liverpool eller Tottenham som er laget “mitt”, men finalen måtte selvsagt overværes og jeg elsker stemningen sporten bidrar til. For hvor ofte er man på byen og plutselig klemmer alle i lokalet, synger sammen og slår av en prat. Okei, sistnevnte er ikke så unormal, men du skjønner tegningen. Enten man elsker eller hater fotball…på store kvelder som på lørdag er samholdet mellom kjente og ukjente helt spesielt. Vi introverte nordmenn blir så rause. Og jeg elsker det! Om vi bare kunne vært sånn oftere.

Gratulerer til Liverpool. Colgategliset til Klopp har sjeldent vært bredere. Og gratulerer til Tottenham med en fantastisk innsats. Seieren glapp med verdighet.

Er du fornøyd med resultatet?

Unik scene, sabotasje og politiet kom.

En av de jeg har kjent lengst og som har vært en nær venninne siden vi var to små rompetroll som ravet rundt i verste ghetto gryta på Gulset holdt sitt tredje, og største, kunstevent i går.

“Kunstgarasjen” har blitt et uforutsigbart, spennende og unikt konsept fordi man vet aldri helt når de dukker opp, men når de først viser fleisen så er det på de mest uforventede og stilige spottene. Det er eksklusivt, utradisjonelt og jeg elsker det!

Selv blir jeg helt vill av entusiasme fordi jeg kjenner Christina så godt og vet hvor langt inne det sitter for henne å stikke snuta si frem. Til tross for at hun har så mye spennende og stilig å komme med.

Ofte er det jo nettopp det som hindrer oss i å nå målene, drømmene og ambisjonene våre. Oss selv. Vi tar til konklusjoner for andre, og ofte er det nettopp det som avgjør skjebnen videre.

Derfor er jeg så glad og stolt over at hun kjører på, får ting gjort, og gir maleriene sine den plattformen de fortjener.

Det var derfor også helt umulig å takke nei da kunstgarasjen ønsket et musikalsk innslag med mine låter. Altså, hvor kul er ikke gårsdagens scene? Det må være den mest fargerike plattformen jeg noensinne har valset rundt på. Heldige meg fikk også med meg, Eirik Næss, på gitar og vokal. Det er en like stor glede å jobbe med han hver gang. Sjekk ut bandet, Bisån, på Spotify. Der synger Eirik fletta av de fleste.

Men en ting ble kjipt i går. Dessverre så er det sånn at det finnes mennesker blant oss med manglende folkeskikk og primitive antenner. To av denne sorten reiste på utstillingen i går og lagde kvalme ved å begynne å tegne graffiti på veggene og like i nærheten av de utstilte bildene så de nesten ble ødelagt. Tenk å gjøre noe sånt? Jeg kjenner det bobler i blodet mitt når jeg tenker på hvor mye tid og arbeid utstillerne har viet utstillingen de siste dagene (og lenge i forkant). Så kommer det altså to på åpningsdagen som sørger for et skikkelig skjær i sjøen. Det verste er at de nektet å forlate område, noe som gjorde at politiet tilslutt måtte kontaktes.

Så unødvendig og stygt gjort.

Håper ikke det saboterte for mye av åpningsdagen.

Om du er grenlending/telemarking og leser dette i dag eller på søndag så anbefaler jeg på det varmeste at dere tar turen innom. Det er åpent både lørdag og søndag. Dette er for fett til å gå glipp av, så unn deg ei litta svipp innom.

Og etterpå er det bare å benke seg foran skjermen. Årets store oppgjør går av stabelen i kveld. Eurovision i fotball 😉 Hvem stikker av med den gjeve seieren? Liverpool eller Tottenham?

Ha en riktig fin og spennende lørdag alle sammen <3

Vi tastes!

Klem Amalie.

Blomster, feiring og heiarop!

I to dager var furteleppa bretta ut hos ginger’n uten at jeg egentlig skjønte hva som forårsaket den. Den hang langt på utsiden faktisk. Sånn reagerer kanskje skrotten når man venter på noe i spenning? Men i går formiddag kunne endelig furteleppa rulles tilbake på plass, skuldrene senkes og smilet atter en gang glinse. Bachelor i boks!

Og da må vi jo bare ut å feire da! Irene har nærmest blitt en del av familien nå, så da var det bare å kaste seg i KIA’n og dure avgårde så vi kunne ut å spise på Strøm. Som stolt venninne var det selvsagt på plass å stille med blomster.

Irene! Jeg er SÅ stolt av deg og så imponert!

Det er viktig at vi heier på hverandre. I disse tider er det nok mange som endelig kan puste lettet ut med utdanningen i boks. Gratulerer til dere alle sammen. Gi dere en klapp på skulderen og si godt jobba!

Vinneren er trukket!

Riktig god morgen alle sammen!

For to dager siden kjørte jeg i gang en liten konkurranse i forbindelse med målet på 10.000 lesere som jeg nådde her om dagen.

I går trakk jeg ut en vinner….med litt hjelp av eksen…så om noen kjenner misnøye med å ikke ha blitt trukket. Kjeft på han 😉 Vinneren finner dere i videoen til høyre på siden her. Jeg har ikke kontaktet den aktuelle personen enda, så spenningen kan kjennes på litt til.

Tusen takk for alle fine kommentarer og tilbakemeldinger de siste dagene. De både varmer og motiverer. Jeg koser meg virkelig med denne plattformen.

Ha en riktig fin fridag <3

Klem, Amalie

PS: Om ikke du finner videoen på siden her kan du bare følge denne linken: https://www.youtube.com/watch?v=PM1l9qSLj_g&feature=youtu.be

HURRA! Jeg klarte det! + Du kan vinne premie!

God kveld kjære lesere!

I dag har det kilt godt i magen min (og det har ingenting med kebabtallerknen jeg konsumerte tidligere i dag..), men i dag feirer jeg noe jeg var ganske usikker på om jeg ville klare å få til. Nei, egentlig var det et urealistisk og hårete mål jeg absolutt aldri trodde jeg kom til å klare.

Det å opprette en blogg igjen var litt av en utfordring for hjernebarken. Av to årsaker. 1. Fordi det fremdeles er en litt dømmende holdning ovenfor bloggere. 2. Fordi jeg tidvis får gode gamle “Jante” på besøk i forbindelse med innlegg jeg skriver. Jeg har lett for å tenke at folk syns det er teit, at jeg er fjern og at hele skribleriet mitt er no’dritt.